The Fighter er den sanne historien om halvbrødrene Dickie Eklund (Christian Bale) og "Irish" Mickey Ward (Mark Wahlberg), regissert av David O. Russell (Three Kings). Filmen ble nominert til syv Oscar-priser i 2011 (inkludert beste film og beste regi) og vant to - både Bale og Melissa Leo ble belønnet med statuetter for sine rolletolkninger.

Eldstebror Dickie hadde talentet og troen, men manglet dømmekraften. Det sendte ham ned mot avgrunnen etter en legendarisk kamp mot Sugar Ray Leonard. Lillebror Mickey er på sin side en bokser ingen forventer seg all verden av, der han lever i storebrorens skygge. Mickey er det de kaller en "journeyman", en som stiller opp mot bedre boksere bare for lønningsposen. Men innerst inne venter han på den ene sjansen til å ta steget opp og gjøre noe stort. Og når denne sjansen endelig kommer, må de to brødrene jobbe sammen for - mot alle odds - å virkeliggjøre den store drømmen, men også gjenvinne både sin egen, familiens og det lutfattige nabolagets ære og stolthet. (Cover)

Mel har en vakker kone og en fire måneder gammel sønn, og på overflaten virker alt bra, men noe plager ham: Mel vet at han er adoptert, og han klarer ikke å glemme tanken på moren som ga ham bort for så mange år siden, til stor ergrelse for adoptivforeldrene. Mel finner ut at det er på tide å møte sine biologiske foreldre og finne ut av disse følelsene en gang for alle. (Cover)

Det er mars 1991, den irakiske ørkenen. Støvet har nesten ikke lagt seg etter Golfkrigen. Forvirringen er enorm. Amerikanske soldater patruljerer området for å verne om den ferske freden. De vet ikke helt hvem som er "bad-guys" eller "good-guys" og klør nervøst på avtrekkeren når noen snakker arabisk. I dette militære og politiske vakuumet finner vi kaptein Archie Gates, sersjantene Troy Barlow og Chief Elgin og menig Conrad Vig.

Archie er den kyniske karrieresoldaten uten familie, som nesten motvillig skal vende hjem til et sivilt liv han ikke kjenner. Troy kan derimot ikke vente på å forenes med kone og barn. Chief har Gud som veiviser. Da spiller det ingen rolle hvor ferden går. Conrad er harryen fra Sørstatene uten skolegang. Han venter seg ikke mye av livet i USA og har gått i krigen med begeistring og eventyrlyst.

Like før de skal legge ørkenen bak seg for godt, finner de et kart som viser skjulestedet for store mengder gull. Det skal være et irakisk krigsbytte fra Kuwait. Dette kan være billetten til en sorgløs og rik fremtid for de fire. Bevæpnet med stort sett optimisme setter de seg i jeepen med kurs for gullet.

Avreise ved solooppgang og hjemkomst før lunsj, lyder den bråkjekke planen. De vet ikke hva som venter. I det grimme landskapet møter de et folk i krig med seg selv. Brutale, nesten uvirkelige hendelser flimrer forbi. Plutselig er ikke verden svart-hvitt lenger. Gulljakten blir en reise for livet som tøyer moralske grenser til det ytterste.

Regissør bak nyhetene
David O. Russell ville gjøre hjemmeleksene ordentlig før han begynte å filme. Som de fleste kjente han Golfkrigen bare fra nyhetene. Den offisielle versjonen var at amerikanerne dro til Kuwait for å frigjøre landet etter Saddam Husseins invasjon.

- Ved nærmere ettersyn så jeg at Hussein ble sittende ved makten og at George Bush oppmuntret irakiske sivilie til å gjøre opprør mot Hussein med amerikansk hjelp. Folket gjorde opprør, vi hjalp dem ikke - og resultatet var at de ble massakrert av sin egen hær, sier Russell.

Mot dette bakteppet ville han fortelle en historie om noen soldater som fikk merke denne surrealistiske, korrupte atmosfæren etter krigen. De tror Irak er dekket av mobiltelefoner, dyre biler og krigsbytte fra Kuwait. Kanskje kan de selv få sin del av godene?

- Nesten alt i filmen er sant. Saddam stjal alt gullet fra Kuwait, og det var forsvunnet lenge. Da han leverte det tilbake, manglet det en del. Dessuten var det mange amerikanske soldater som aldri deltok i krigshandlingene, og likevel ble de kalt helter da de kom hjem. Mange soldater var dessuten misfornøyd med at Saddam ble ved makten og fortsatte å mishandle sitt folk, sier David O. Russell. (Sandrew Metronome)