En italiensk Mafiatriller om en av Napolis mest sadistiske gangstersjefer, Raffaele Cutolo, som er dømt til fengselsstraff for mord. Mens han sonner straffen gir hans utrolig kaldblodige hensynsløhet han kallenavnet Professoren. Fra sin fengselscelle kontrollerer han pengeutpressere og andre kriminelle i Napoli. Unødvendig å nevne kanskje, men snart er gatene farget røde av blodet til hans fiender.

I etterdønningene av feiringen av et nytt århundre blir det 1. januar 1900 funnet et nyfødt barn ombord i The Virginian, et passasjerskip på vei fra England til New York. Den lille gutten blir gitt det uvanlige navnet Danny Boodman T.D. Lemon Nineteen Hundred, og tatt hånd om av en som jobber i maskinrommet. Han blir holdt skjult i frykt for at han skal bli sendt i land. Etter noen år blir 1900 (Tim Roth) oppdaget av kapteinen, men unngår å bli sendt i land ved å vise sitt utrolige musikalske talent. Etterhvert blir han et fast underholdningsinnslag ombord, og en legende folk kommer langveisfra for å høre. Hans beste venn Max (Pruitt Taylor Vince) vil at han skal gå i land for å oppleve verden slik den egentlig er, og benytte seg av de mulighetene som finnes for en med et slikt talent.

Men 1900s hjerte tilhører skipet, og selv ikke hans drømme-kvinne (Melanie Thierry) får ham bort fra skipet. Tiden går og skipet blir gammelt og skal hugges opp. 1900 innser at han nå står overfor den virkelige verden. Spørsmålet er om han har noe alternativ? (Cover)

Alt begynte sommeren i 1940, hvor Mussolini erklærer krig og solen steker over Sicilia fra en krystallklar himmel. Med sine lange, flotte ben, billedskjønne ansikt og sensuelle utstråling, dreier Maléna holdene på alle menn. De studerer åpenlyst hvert eneste guddommelige skritt hun tar. Unge menn retter urolig på buksene, gifte menn plystrer anerkjennende og kommer med frekke kommentarer, ja selv de eldre herrene på kafeene smiler salig. Er dun - som de sjalu sortkledde koner mener - en amoralsk hore? Eller er hun - som mennene oppfatter henne - en bedårende gudinne, og velskapt påminnelse om den fantastiske forelskelsen de aldri overvinner og aldri glemmer? (lovefilm.no)

EKSTRAMATERIALE:
- Making Of Malena

NB! Kun engelske undertekster.

Her i Norge har bygdekinoene alltid hatt en helt spesiell plass i manges hjerter. Før TV-apparatets tid var det uten tvil en revolusjonerende form for underholdning som kom til bygda den dagen den første kinoen åpnet. Ved mange steder i landet har kinoene tradisjon som naturlig samlingssted for folk, selv om det før i tiden ofte ikke var snakk om noen ordentlig kinosal.

I Italia, blant de mange landsbykinoene, finner vi igjen den samme stemningen. I kinomørket kunne man le og gråte sammen og undres over hvordan bevegelsene hadde latt seg fange i det 'magiske vinduet'. I landsbyen hvor Salvatore bor er det pateren som først får se filmene. Kommer han over en litt for langdrøygd kyssescene ringer han med bjellen sin som signal om at 'usømmeligheten' må klippes bort. Salvatore, som er paterens lille assistent, kan ikke annet enn å la seg fascinere av kinomaskinistens hellige arbeid: Å skape levende bilder på lerretet. Mot alles formodninger ønsker han å lære filmvisningens hemmelige og farlige virke.

Det oppstår et nært vennskap mellom Salvatore og byens kinomaskinist, Alfredo. Det blir etterhvert Salvatore som må drive den lokale kinoen, da Alfredo blir blindet i en arbeiduslykke. Salvatore vokser opp og forlater landsbyen, men klarer ikke å glemme sin opprinnelige læremester. Etter 30 år har han lykkes å bli en stor filmskaper, da han får nyheten om Alfredos død. En reise tilbake til hjembyen vekker til live alle de minnene han har forsøkt å fortrenge, men det viser seg at Alfredo har etterlatt ham en overaskelse som gjør alle hans bestrebelser verdt.

Cinema Paradiso er en rørende hyllest til de mange småkinoene som i før i tiden skapte glede og filminteresse rundt om i utkantstrøkene i Italia. Det er også en hyllest til filmmediets diskrete helter; kinomaskinistene, som i gamle dager til og med måtte sette livet på spill for å la filmbildet komme til liv. Sist, men ikke minst er filmen et varmt og kjærlig bilde av en farløs gutts nære vennskap til en aldrende kinoarbeider, filmet på en måte som aldri hadde latt seg gjøre noe annet sted enn i Sør-Italia. Cinema Paradiso er på mange måter en påminner, blant kjas og mas om sentralisert kinopolitikk, voldsfilmer og kyniske kritikere, om ikke å glemme noe av filmmediets opprinnelige hensikt: nemlig å røre ved følelsene hos folk og skape glede. Filmen vant juryens spesialpris i Cannes i 1989.

NB! Dette er Directors Cut versjonen som er 50 minutter lengre enn den originale utgivelsen.

Her i Norge har bygdekinoene alltid hatt en helt spesiell plass i manges hjerter. Før TV-apparatets tid var det uten tvil en revolusjonerende form for underholdning som kom til bygda den dagen den første kinoen åpnet. Ved mange steder i landet har kinoene tradisjon som naturlig samlingssted for folk, selv om det før i tiden ofte ikke var snakk om noen ordentlig kinosal.

I Italia, blant de mange landsbykinoene, finner vi igjen den samme stemningen. I kinomørket kunne man le og gråte sammen og undres over hvordan bevegelsene hadde latt seg fange i det 'magiske vinduet'. I landsbyen hvor Salvatore bor er det pateren som først får se filmene. Kommer han over en litt for langdrøygd kyssescene ringer han med bjellen sin som signal om at 'usømmeligheten' må klippes bort. Salvatore, som er paterens lille assistent, kan ikke annet enn å la seg fascinere av kinomaskinistens hellige arbeid: Å skape levende bilder på lerretet. Mot alles formodninger ønsker han å lære filmvisningens hemmelige og farlige virke.

Det oppstår et nært vennskap mellom Salvatore og byens kinomaskinist, Alfredo. Det blir etterhvert Salvatore som må drive den lokale kinoen, da Alfredo blir blindet i en arbeiduslykke. Salvatore vokser opp og forlater landsbyen, men klarer ikke å glemme sin opprinnelige læremester. Etter 30 år har han lykkes å bli en stor filmskaper, da han får nyheten om Alfredos død. En reise tilbake til hjembyen vekker til live alle de minnene han har forsøkt å fortrenge, men det viser seg at Alfredo har etterlatt ham en overaskelse som gjør alle hans bestrebelser verdt.

Cinema Paradiso er en rørende hyllest til de mange småkinoene som i før i tiden skapte glede og filminteresse rundt om i utkantstrøkene i Italia. Det er også en hyllest til filmmediets diskrete helter; kinomaskinistene, som i gamle dager til og med måtte sette livet på spill for å la filmbildet komme til liv. Sist, men ikke minst er filmen et varmt og kjærlig bilde av en farløs gutts nære vennskap til en aldrende kinoarbeider, filmet på en måte som aldri hadde latt seg gjøre noe annet sted enn i Sør-Italia. Cinema Paradiso er på mange måter en påminner, blant kjas og mas om sentralisert kinopolitikk, voldsfilmer og kyniske kritikere, om ikke å glemme noe av filmmediets opprinnelige hensikt: nemlig å røre ved følelsene hos folk og skape glede. Filmen vant juryens spesialpris i Cannes i 1989.

Ukrainske Irenas fortid er full av vold og fornedring. Med et dunkelt motiv tar hun jobb som husholderske hos en rik italiensk familie, og får en nær kontakt med den alvorlig syke datteren. Men noen er ute etter Irena, og plutselig svever de alle i ekstrem fare! Som når en tung tåke endelig letter, dukker en rekke virkelige og antatte sannheter frem, og hendelsene akselerer til et klimaks like hypnotiserende og avslørende som hovedpersonen selv. (Cover)