Den unge biologilæreren Andre må velge mellom slagordene "Hyll den revolusjonære ånd" eller "Amerikansk imperialisme er en papirtiger", som en slags velkomstgest fra landsbyen han flytter til på slutten av 70-årene. Han skjønner ikke hvorfor den vakre fransklærerinnen blir så fiendtlig innstilt til ham når han velger det korteste, og hun dermed blir tildelt det lengste. Elevene hans derimot bifaller valget hans, men ikke pga. innholdet. De skal nemlig skrive slagordet med hvitkalkede steiner, så det blir godt synlig høyt oppe i åssiden. Enver Hoxhas absurde regime fra den tiden blir avkledd, både lystig og hjerteskjærende på samme tid. Hvordan kunne noen tro på ham? (NFI)