Paris, sommeren 1989: Alex, en av byens mange uteliggere, søker ly på broen Pont Neuf mens den er stengt for restaurering. En dag oppdager han at plassen han deler med den eldre Hans, broens uoffisielle sjef, nå også okkuperes av den sovende Michele (Juliette Binoche). Michele er en ung kunststudent som lider av en øyesykdom som bare blir verre. Hun vil tegne mest mulig før hun blir blind. Hun og Alex blir etter hvert tiltrukket av hverandre, og deres forhold får et heftig klimaks den kvelden Frankrike feirer revolusjonens 200-års jubileum. De danser vilt på broen og står på vannski på Seinen, alt mens et spektakulært fyrverkeri lyser opp Paris' himmel i bakgrunnen.

De elskende på Pont Neuf er en historie om to unge outsidere i storbyen, fortalt med en forfriskende original kombinasjon av eksistensialisme og svart humor. Men det er også en film som både har et sosialt budskap og som plasserer seg i en sterkt romantisk tradisjon. Med en nærmest fanatisk tro på kjærligheten som en altovervinnende kraft, skildrer Leos Carax innstendig det lidenskapelige forholdet som utvikler seg mellom Alex og Michele. Et forhold som trues da det kommer for en dag at det er funnet en måte å kurere Micheles øyesykdom på, noe Alex av frykt for å miste henne forsøker å holde skjult.

Leos Carax er historien om det unge geniet som har møtt veggen i filmbransjens krav til rasjonalitet. Foreløpig har det blitt med de tre filmene Boy Meets Girl (1984), Mauvais Sang/Ondt blod (1986) og De elskende på Pont Neuf (1990). Det har nå gått syv år siden hans siste film, noe de endeløse forsinkelsene og budsjettoverskridelsene på De elskende på Pont Neuf kan være noe av forklaringen til. Likevel står fortsatt Carax som det mest originale navnet i den såkalte nye franske bølgen fra 80-tallet, med Jean-Jacques Beineix og Luc
Besson som to andre sentrale regissører. Carax har alltid trukket fram Jean-Luc Godard som sin store inspirasjonskilde, noe vi både kan se i enkeltscener som fungerer som rene Godard-sitater (som da Alex og Michele løper gjennom Louvre, et sitat fra Outsiderbanden), og i holdningen til mediet generelt. Som hos Godard merker vi også hos Carax en ubøyelig trang til å utfordre og utforske filmmediet med like store deler lek og alvor. (NFI)