Av alle filmer fra 50-tallet var det kanskje filmene om ungdomskriminalitet/assosiabilitet som best forutså det som skulle komme: generasjonskløften og ungdomskorstoget i 60-årene. Oppstyret om ungdomskriminalitet er merkelig i relasjon til de virkelig srore politiske og sosiale spørsmål i tiden. Mer enn en sosial virkelighet dreide det seg om en urolig fornemmelse om hva som virkelig var på gang - en selvstendig, autonom ungdomskultur som foreldregenerasjonen ubevisst ønsket å holde tilbake. Men under fortekstene på Blackboard Jungle spilles "Rock Around the Clock" og bølgen av markante, men egentlig ganske uskyldige ungdomsopptøyer skyller over vår vestlige verden.

Filmen virker forbausende frisk den dag i dag. På alle måter virker den langt mer realistisk - dvs. naturalistisk enn de to vi har sett biter av. Ungdommene virker som ekte bråkmakere og får de i Rotløs ungdom til å virke som en gjeng fra actors studio som er på permisjon for å være ramp for en dag. - Hvilket de faktisk også er. Under ledelse av den snerrende Vic Morrow virker denne gjengen som noen vikelige jævler.

Filmen vakte en storm av kritikk. Filmkritikeren Heda Hopper mente det var den mest brutale hun hadde sett, og den ble mange steder fordømt av ungdomsarbeidere og lærere for å oppmuntre unge desperadoer. Time magazine skrev at filmen - langt mer enn kommunistpropaganda var ansvarlig for det negative inntrykk av USA i utlandet. USA's ambassadør i Italia, Clare Booth Luce fikk igjennom at filmen måtte trekkes som USA's offisielle bidrag til filmfestivalen i Venezia. Se hvilken tjeneste Glenn Ford gjør samfunnet. Mens politiet ville ha satt hele gjengen i fengsel med de kostnader dette har for samfunnet, har Dadier drastisk redusert antallet til 2. (NFI)