Med Alexandr Nevskij (1938) hadde Sergej Eisenstein vist at han til tross for sine formeksperimenterende også kunne lage filmer for store filmpublikummet. Dette medførte at Eisenstein fikk Stalins tillit, og han gikk i gang med å forberede en trilogi om Ivan den grusomme.

Filmene om Ivan den grusomme var langt på vei et bestilningsverk som skulle brukes for å rettferdiggjøre Stalins eneveldige og brutale styre. Patriotiske følelser skulle styrkes i kampen mot Hitler.

Stalin tok imidlertid ingen sjanser, og sørget for overvåkning under innspillingene. Dermed måtte Eienstein fremstille Ivan som en positiv skikkelse, ikke en grusom tyrann. Eisenstein endte dermed med å motta Stalinprisen for Ivan den grusomme- del I.

Under feiringen av den første filmen fikk Eisenstein hjerteattakk og da han skjønte at han likevel ikke hadde lenge igjen våget han å trosse Stalins oppfatning av Ivan i del II. Her fremstilles Ivan som en paranoid massemorder, en parallell til Stalin selv.

Del 2 ble dermed aldri vist så lenge Stalin levde. Den ble forkastet av partiet på «ideologisk og estetisk grunnlag». Den siste filemen i trilogien ble det naturlig nok ikke noe av.