I likhet med Sergej Eisenstein var Vsevelod Pudovkin på vei til å gjøre karriere innen naturvitenskapene da han i 1919 så Griffiths Intolerance og ble klar over filmmediets fortreffelighet. Som elev ved Lev Kuleshovs eksperimentelle laboratorium lærte han mer om montasjeteori og redigeringsteknikk, og i 1926 gjorde han en imponerende spillefilmdebut med Moren.

Pudovkin insisterte ikke så sterkt på det konfliktfylte og dialektiske ved filmformen som Eisenstein gjorde. Sterkt inspirert av Griffith og den tidlige amerikanske filmen, var Pudovkin heller opptatt av å bruke montasjen til å fremkalle følelsesmessige, heller enn intellektuelle, reaksjoner hos tilskueren. Dramaturgisk ligger Pudovkin derfor nærmere klassisk fortellende film enn hva både Eisenstein og Vertov gjør.

Både Moren og Eisensteins Panserkrysseren Potemkin skulle inngå i markeringen av tjueårsjubileet for det feilslåtte opprøret mot tsaren i 1905, og kan således med rette kalles Sovjet-propaganda. Men hvor Eisenstein brukte massene som protagonister i sine filmer, gir Pudovkin oss en langt mer individualisert versjon av historien. Moren skildrer forholdet mellom en mor og en sønn som lever under vanskelige kår i det prerevolusjonære russiske samfunnet. Ved en feiltakelse angir moren sin sønn til styresmaktene, han blir fengslet, og hun søker å gjøre bot for skaden ved å løfte den opprørske fane og slutte seg til kampen mot de tyranniske overmaktene.

Det er på denne måten Moren blir noe langt mer enn et stykke bolsjevik-propaganda; det blir en gripende historie om menneskelige relasjoner, om urett og sinne, om bot og bedring. Moren regnes som en av de mest personlige og poetiske filmene fra denne perioden i russisk filmhistorie. (NFI)