London, 1955. Professor Marcus (Alec Guinness) planlegger å rane to armerte biler med hjelp fra en gjeng med kjeltringer spilt av en nennsom gruppe skuespillere. Disse er blant annet: Louis (Herbert Lom), The Mayor (Cecil Parker), One-Round (Danny Green) og Harry (Peter Sellers). Ingen av mennene har noengang møtt hverandre tidligere, men slår seg sammen for dette ene brekket. Den strategiske planleggingen finner sted i 2. etasje i det viktorianske huset som eies av Mrs. Wilberforce (Katie Johnson), en noe eksentrisk, gammel dame som tror at Professor Marcus og hans "venner" er en del av et orkester, og som daglig kommer sammen for å øve. Dette gjør det til en film full av misforståelser, forvirring og klønete krumspring da Professoren må bruke mer tid på å holde Mrs. Wilberforce borte fra dem enn på å planlegge ranet. (Cover)

Filmen illustrerer hvordan man tenkte om teknologiske muligheter og intelligente materialer på 1950-tallet.

Sidney Stratton, oppvasker i et laboratorium ved en tekstilfabrikk, jobber i hemmelighet på sin oppfinnelse – et nytt stoff som aldri blir skittent og aldri slitt ut. Etter mange tilbakeslag lykkes oppfinnelsen og han får penger og mulighet til å utvikle den av sin arbeidsgiver. Når nyheten om Strattons oppfinnelse kommer ut, trues hele bransjen av kaos og slik ender fagforeningene og fabrikkeierne i en anstrengt allianse, begge fast bestemt på at stoffet aldri må komme på markedet. (Cover)

De skotske øyboerne på Todday unngår krigens rasjoneringer og finner glede i å smugle kassevis av sin favorittalkohol fra et forlist skip…

Basil Radford spiller den avholdende engelske offiseren som er totalt ute av stand til å forstå whistyens betydningen for øyboerne. På en vidunderlig detaljert og velspilt måte etablerte filmen det familiære temaet hvor en liten gruppe triumferer over en langt mektigere motstander.