Fremdeles er det vanskelig å kalle Griffiths The Birth of a Nation for annet enn et mesterverk - om enn et kontroversielt mesterverk. I denne filmen demonstrerer Griffith med overbevisende talent hvordan filmmediets virkemidler kunne benyttes, ved å ta i bruk en lang rekke av de elementære filmspråklige konvensjonene som siden har dominert fiksjonsfilmen. Men filmen er omstridd på grunn av dens utilslørte rasisme, som allerede under opptaken skapte voldsomme reaksjoner. Slik sett er filmens posisjon et paradoks - en stor film med et problematisk og reaksjonært innhold. Filmens handling er hentet fra den amerikanske borgerkrigen og den påfølgende gjennoppbyggingsperioden, vinklet fra sørstatenes ståsted. Ettersom hendelsene bare lå 50 år tilbake i tid, den gang filmen ble spilt inn, omhandlet filmen en konflikt som fremdeles splittet USA. (NFI)

David Wark Griffith (1880-1948) var en av de mest innflytelsesrike pionérer i filmens historie, og en av dem som bidro til å gjøre mediet til en selvstendig uttrykksform. Med sin unike intuisjon for filmmediets egenart la Griffith på forbausende kort tid grunnlaget for filmspråkets syntaks. Hans eksperimenter med form; bruk av nærbilder, bevegelig kamera, ekspressiv lyssetting, klippeteknikk og dramaturgiske grep - fikk enorm betydning for den nye kunstartens utvikling.

Etter publikumssuksessen Birth of a Nation (1915) begynte Griffith umiddelbart planleggingen av sitt neste verk. Han så den kritikerroste, særegne italienske filmen Cabiria (1915), og forstod at amerikansk film, for å kunne hevde seg, måtte videreutvikles. Samtidig ble Birth of a Nation kritisert for å være rasistisk. Griffith følte seg mistolket.

Med utgangspunkt i en film Griffith allerede hadde laget, Moren og loven som til da ikke hadde vært lansert, fikk Griffith en visjon om en film som skulle ta for seg intoleransen gjennom tidene. Han ville skape en forståelse for at menneskets utilstrekkelighet til å vise kjærlighet og medmenneskelighet er den vesentlige årsak til krig og forferdelse. Han inkorporerte Moren og loven, en samfunnskritisk gangsterhistorie fra samtiden, i et større verk som bestod av ytterligere tre historiske episoder: Persernes erobring av Babylon 539 f. Kr., Jesu lidelseshistorie og Bartholomeusnatten i Paris i 1572. Epsiodene kommer ikke suksessivt, men ved hjelp av kryss- og parallellklipping lar Griffith de fire episodene belyse og forsterke hverandre.

Babylonia-episoden ble den mest påkostede av historiekonstruksjonene, med et av filmhistoriens største oppbud av statister og kulisser. Det var også den som først og fremst ga filmen ry for å være en av stumfilmepokens mest monumentale skapelser. Den er laget i et nesten barokt stildrag, med allegoriske abstrakte navn på hovedpersonene og svulstige tekster. Hvor ekstravagant Intolerance enn kan virke, er få filmer tillagt større betydning for filmkunstens utvikling. Den påvirket en hel generasjon unge filmskapere, som Sergej Eisenstein, Vsevolod Pudovkin, Carl Th. Dreyer, John Ford og Erich von Stroheim, for å nevne noen. (NFI)

Det ultimate melodrama der en sleip bymann utnytter den godtroende jomfru fra landsbygda og ødelegger hennes uskyld - noe hun derefter må betale dyrt for. Filmen bæres oppe av Griffith og skuespillernes overbevisning, og bygger opp til det berømte klimaks der Lillian Gish driver avgårde på et isflak. (NFI)