Handlingsforløpet i The Big Sleep er beryktet og elsket fordi det er nærmest umulig å holde tritt med. Men det er ikke fortellingen som har gjort filmen til en av tidenes største amerikanske klassikere - det er den korrupte og mørke stemningen, den skarpe dialogen og ikke minst det gnistrende samspillet mellom Lauren Bacall og Humphrey Bogart (dette var andre gangen de to spilte sammen, og de giftet seg i etterkant av innspillingen).
The Big Sleep har ry på seg for å være et av de definitive verkene i den klassiske film noir-epoken (1941-1958, fra Malteserfalken til Touch of Evil), først og fremst på grunn av det arketypiske persongalleriet. I sentrum for begivenhetene står den pragmatiske detektiven Philip Marlowe. Han roter seg bort i en familie der korrupsjon, mord og dobbeltmoral er en viktig del av husholdningen, og de to søstrene skal vise seg å ha betydning for sakens oppklaring. I likhet med andre noir-klassikere, som Billy Wilders Double Indemnity(1944), sjokkerte The Big Sleep mange med sin voldelige, amoralske og vågale tone. For å unngå å bli rammet av den såkalte Hayes-koden drev regissør Hawks antydningens kunst til geniale høyder.

30-tallets screwballkomedie tok opp i seg både stumfilmens fysiske slapsstickhumor og den sofistikerte salongkomediens skarpe replikker til en
egen form for crazykomikk. Sosiale rollemønstre og borgerlig konformisme ble fokusert og latterliggjort med farsens lett anarkistiske og destruktive komikk. I en av genrens mest vellykkete filmer møter en åndsfraværende arkeologiprofessor

Den legendariske produsenten og regissøren Howard Hawks slår seg sammen med to like legendariske stjerner - John Wayne og Robert Mitchum - i dette klassiske westerndramaet. Mitchum er perfekt i rollen som drikkfeldig, men tøff sheriff som kjemper nådeløst mot den mørke siden av Det Ville Vesten, hensynsløse kvegbaroner og uærlige "forretningsmenn". Wayne gjør en like mesterlig rolletolkning som sheriffens gamle venn som er rask på avtrekkeren. El Dorado er spekket med vill action og humor, og lever opp til forventningene. (NFI)

I Gentlemen Prefer Blondes får vi se Monroe som en fortsatt ujevn skuespiller, men hun imponerer som entertainer i filmens mange sang-og-dans-nummere og hun er uslåelig som blikkfang.

Monroe spiller Lorelei, blond kabaretartist med sterk interesse for penger, og for menn som besitter dem. Brunetten Dorothy, derimot, bryr seg mer om fysikk enn økonomi når det gjelder mannlige perferanser. De havner etterhvert i alskens trøbbel under en båttur til Frankrike.

Howard Hawks´ regi er som alltid upåklagelig. Filmen er nok et bevis på hans evne til å sette sitt særpreg på produksjoner innen enhver sjanger, noe Hawks hadde til felles med Billy Wilder, som regisserte Monroe i The Seven Year Itch (1955) og Some Like it Hot (1959). Instruksjon, manus, foto og koreografi er av en kvalitet som gjør Gentlemen Prefer Blondes til en klassisk musikalsk komedie fra Hollywood.

Filmen leker med, og ironiserer over, kjønnsrollemønstre og kvinneframstilling. Monroes Lorelei er en parodi på den dumme blondinen, en stereotyp Jane Russell ironiserer dobbelt over mot slutten av filmen. Uansett er mennen ofte enda dummere. Russells innsats i Gentlemen Prefer Blondes er imponerende. Som skuespiller rager hun høyt over Monroe i sin framstilling av den tøffe og selvsikre, men motvillig romantiske Dorothy.
(Trondheim Filmklubb)

Toppreporter Hildy Johnson (Rosalind Russell) meddeler at hun forlater nyhetsbransjen for å gifte seg med sin kjedelige forlovede (Ralph Bellamy), og satse på en husmorkarriere etter flere travle år som journalist. Hennes krevende redaktør og eksmann Walter Burns (Cary Grant) synes hele opplegget virker latterlig, og er fast bestemt på å få henne tilbake til avisen og underveis gjenvinne hjertet hennes. Så får Hildy muligheten til et siste intervju med en dødsdømt fange, etterfulgt av hans flukt fra fengselet, og Hildy ender opp som mer engasjert enn hun først hadde tenkt...

Siste Sensasjon blir av mange betraktet som den beste av Howard Hawks komedier. Filmen er basert på Ben Hecht og Charles Macarthurs flere ganger filmatiserte Broasway hit "The Front Page", med et manus utarbeidet av Charles Lederer. Hawks tok seg friheten til å endre kjønnet på en mannlig hovedrolleinnehaver, og omskrive parodien på avisbransjen og nyhetsjegerne til en forfriskende og elegant kamp mellom kjønnene og ekspartnere.

EKSTRAMATERIALE:
Cary Grant ´Making Headlines´ featurette
Howard Hawks ´Reporters Notebook´ featurette
Rosalind Russell ´The Inside Scoop´ featurette
The Funny Pages´ featurette
Commentary from film critic and author Todd McCarthy
Vintage advertising photo gallery

"Howard Hawks gjør kanskje ikke verdens beste filmer, men han gjør film best i verden" er det sagt, og det er det noe i. Her gjør han en western om åpningen av "The Chisholm Trail" - kvegveien mellom Texas og Kansas. Hos Hawks er det handlingen som skaper moralen (han er blitt kalt filmens Hemingway) og ikke som i John Fords filmer der moralen er grunnlaget for handling.
(Cinamateket)

På den ene siden står en hær av revolvermenn, fast bestemt på å få en morder ut av fengselet. På den andre siden står sheriff John T. Chance og hans to assistenter; en fyllik og en gammel krøpling.

Kampen ser ut til å være over før den har begynt. John Wayne spiller Chance i Rio Bravo, en klassisk western med både ekte helter og sterke følelser. På sin side har han Dean Martin som er i ferd med å tørke etter en toårig fyllekule, Walter Brennan som den gamle krøplingen med språkbruk som ikke kan leve opp til hans haltende gange, den unge Ricky Nelson som gjerne vil vise hva han duger til samt den vakre, omreisende Angie Dickinson. Regissør Howard Hawks brakte denne genren til nye høyder med Red River. Med en god historie og en stjernespekket rolleliste i toppform gjør han det igjen med Rio Bravo. (SandrewMetronome)

Denne klassiske, actionfylte John Wayne-westernfilmen innledes med et spektakulært ran av en lønningstransport på vei til Nordstatene utført av en gruppe sørstatssoldater. Togets øverstkommanderende (Wayne) fengsler gruppens ledere, men når krigen er over blir de tre mennene venner. Sammen leter de etter forræderne som står bak en serie ran av nordstatstransporter – en jakt som kulminerer i et vanvittig klimaks fylt av skruddvekslinger.

”Rio Lobo” var det femte samarbeidet over en 22-årsperiode mellom John Wayne og den legendariske regissøren Howard Hawks.

Scarface er kanskje en av de beste gangsterfilmene noen sinne. Filmen, produsert i 1930, men sluppet først i 1932 på grunn av seriøse problemer med sensuren, var den tiende filmen til den høyproduktive Howard Hawks, og hans første mesterverk. Hawks hadde med seg Howard Hughes på produsentsiden (de likte å fly sammen og tenkte det kunne være morsomt å samarbeide om en film) og Ben Hecht på manus. Scarface var kontroversiell fordi den skildret et brutalt, moralsk avstumpet, nihilistisk og kynisk univers uten å moralisere. Scarface var kul og stilfull, morsom og brutal, og den fordømte ikke de onde og ga ikke de gode oppreisning. Tøff kost for de amerikanske sensurmyndighetene, som tvang Hawks og Hughes til å modifisere manus, gi filmen undertittelen «Shame of a Nation» og tilføye et par eksplisitt moraliserende scener som i klartekst fordømmer personene i filmen og livet de lever.

Paul Muni er den slicke gangsteren Tony Camonte, som kommer plystrende inn i filmen i silhuett. «Goodbye Louie,» sier han og skyter den joviale italieneren vi nettopp har blitt presentert for. Deretter går han plystrende ut igjen. Han gjør dette i en av filmhistoriens mest imponerende kjøringer; en tre minutters ubrutt tagning hvor kamera beveger seg fra gaten og inn i en restaurant, hvor det tar en full runde. Handlingen videre: Tony Camonte er i ferd med å slutte seg til mafiabossen Johnny Lovo og legger umiddelbart øynene på Lovos smekre elskerinne Poppy («Expensive, huh?»). Samtidig er han sykelig opptatt av at søsteren Cesca ikke skal gå hen og la seg besudle av Guino. Mange har påpekt de sterke incestuøse strømningene i forholdet mellom Tony og søsteren, som er et forstyrrende element i tillegg til brutaliteten og den kule kynismen som ellers preger filmen.

Hawks fokuserer på den vitale siden av helten, på den selvdestruktive intensiteten i livet hans, heller enn på de moralsk suspekte sidene ved hans livsførsel. «Jeg blir fryktelig lei av mange av de gangsterfilmene jeg ser, hvor alle går rundt og kjefter på hverandre og prøver å være den tøffeste i verden,» sier Hawks. «Disse gutta er ikke slik. De er som barn.» (NFI)

Bare året etter suksessen til Casablanca kom To Have and Have Not. Denne svært så like filmen. I alle fall på utsiden, med sin eksotiske setting som bakteppe for en romanse, kynikeren som motvillig blir krigshelt, handlingen som stort sett skjer i baren eller på hotellet og pianoet som samlingssted. Den store forskjellen er Hawks registil, og den kjemien som oppstod mellom Bogart og Bacall. Her formelig gnistrer det i sexy understatements og utfordrende blikk. De ble da også et par under innspillingen. Det er vanskelig å tro at dette er Bacalls første film, hun spiller med en slik autoritet at Bogart måtte løfte seg for å holde følge. At både Hemingway og Faulkner var involvert merkes på det sømløse manuset og overfloden av klassiske replikker. (NFI)