The Bride of Frankenstein er fortsettelsen til Frankenstein, og løst basert på Mary Shelleys roman. Filmen starter med en mørk og stormfull natt: I et overdådig rom sitter Mary Shelley sammen med to dekadente beilere. For å få tiden til å gå, forteller Shelley historien om hvordan det går videre med unge doktor Frankenstein og monsteret hans etter slutten på den første filmen.

Vi blir umiddelbart tatt tilbake til klimakset i Frankenstein. Monsteret greier å snike seg unna den rasende mobben, og Dr. Frankenstein blir bevisstløst fraktet hjem for å gifte seg. Mens han slapper av etter de strabasiøse hendelsene, får han besøk av sin gamle professor, Dr. Praetorius. Han har også lekt litt med kjemisettet, og vil ha den unge Frankenstein med på å skape en brud til monsteret.

The Bride of Frankenstein er James Whales siste skrekkfilm, og regnes som en av de viktigste innen denne sjangeren. De fleste av skuespillerne gjentar sine roller, til og med Frankensteins assistent, som ble drept i første film, stiller opp igjen. Han er riktignok medisinsk sett udugelig, men utrolig flink til å skaffe ferske hjerter til eksperimentene. Boris Karloff gjentar rollen som monsteret med denne gangen med bedre, eller grusommere, sminke. Det er likevel skuespillet og dialogen til Dr. Praetorius som stjeler showet: Han nyter sin ost og vin sammen med grillet hodeskalle, før han rusler litt på kirkegården og graver opp noen lik.

The Bride of Frankenstein er likevel mer skrekkdrama enn en ren skrekkfilm. Filmen inneholder mange grøssende scener, men rommer også mange humoristiske innslag for å lette på stemningen. Vi blir presentert for et mer sympatisk monster, som føler seg malplassert og ikke forstår hvorfor alle vil ham vondt. Blant annet finner monsteret en venn i en blind eneboer som introduserer ham for vin og sang, og lærer ham enkle fraser som "alone…bad, friend…good". Skrekken flyttes med det vekk fra monsteret, og over på skaperne.

The Bride of Frankenstein var Karloffs nest siste rolle som monsteret. Han gjentok rollen i oppfølgeren Son of Frankenstein (1939), men i den fjerde filmen i serien, The House of Frankenstein (1944) vender han tilbake som gal doktor. Etter de fire første filmene i Frankenstein-serien gikk Universal litt på tomgang. Likevel ble det produsert åtte filmer i serien, men ingen av oppfølgerne kan måle seg med Frankenstein eller The Bride of Frankenstein. Gå ikke glipp av denne sjeldne sjansen til å se filmen i kinomørket. (bergen-filmklubb.no)

Baby Face - 1933 - Director Alfred E. Green
Barbara Stanwyck, George Brent, Donald Cook, Alphonse Ethier, Henry Kolker,Margaret Lindsay, Arthur Hohl, John Wayne
Lilly (Baby Face) sleeps her way from basement speakeasy bartender, literally floor by floor, to the top floor of a New York office building. Bank submanager Jimmy McCoy finds her a job in the bank only to be cast aside as she hooks up with the bank's president. When he complains of not seeing her she says: "I'm working so hard I have to go to bed early every night."

Waterloo Bridge - 1931 - Director James Whale
Roy Wetherby, a Canadian Solider in London on furlough, falls in love with Myra, unaware that she is a prostitute. She accepts his proposal of marriage just prior to his being shipped to the front. They visit his uncle, mother and sister for a weekend in the country. Myra realizes she cannot escape her past and, after Roy leaves, tells his mother about herself. Back in London she is killed in an air raid.

Red-Headed Woman - 1932 - Director Jack Conway
Lil works for the Legendre Company and causes Bill to divorce Irene and marry her. She has an affair with businessman Gaerste and uses him to force society to pay attention to her. She has another affair with the chauffeur Albert.

Det som ble levende på premierekvelden 6. desember 1931, var mer enn et monster på filmduken. Det var en skikkelse som løsrev seg fra lerretet og ble filmhistoriens kanskje største ikon og en vital del av vår tids mytologi og kulturhistorie.
Frankenstein-historien hadde vært filmatisert mange ganger og i mange varianter under stumfilmtiden. Historier om å skape liv av dødt materiale har dype røtter i de fleste kulturer. Vi kjenner det som Homonculus fra magien, som Golem fra jødisk kabbalistisk mytos og som leirjotnen Mukkurkalv fra vår norrøne mytologi. Men det å skape er regnet som Guds og ikke menneskets privilegium. Mennesket kan ikke overskride denne grensen uten å begå hybris og dermed pådra seg gudenes straff. Her dreier det seg også om kampen mellom det gode og det onde, men det er i og for seg ikke monsteret eller det skapte som er ondt, det er den impulsen i mennesket som vil overskride grenser ved å gjøre seg til Guds likemann.

Og det er Frankensteins store fortjeneste at den klarer å skape både redsel og sympati for monsteret. Vi vet det er utilregenlig og farlig og derfor må nedkjempes, men samtidig lider vi med det, fordi det er uskyldig i den forstand at det har ikke villet hverken seg selv eller sine gjerninger. Det har ikke kontroll over seg selv, hverken mentalt eller fysisk.

Æren for monstrets suksess må deles mellom James Whale, make-up artisten Jack Pierce og rolleinnhaveren Boris Karloff. Opprinnelig var Bela Lugosi påtenkt som monsteret etter suksessen som Dracula. Men Whale ønsket Karloff, og etter timer med make-up artisten Jack Pierce gjorde de et testopptak som overbeviste produsenten. Det var en stor fysisk påkjenning for Karloff å gjennomføre rollen. Fire timer hver dag brukte Pierce på å gjøre Karloff til monster - og to timer til å ta av sminken igjen. Store støvler med 15 kg bly i hver gjorde ham nærmere to og en halv meter og tvang ham til å bevege seg på den selsomt ravende måten. Dette sammen med den enorme skallen gjorde det ekstremt slitsomt å spille. Karloff gikk ned 10 kilo på den 6 uker lange innspillingen, og i scenen der han må bære Colin Clive på ryggen, pådro han seg en alvorlig overbelastning i ryggen som kostet ham et opphold på sykehus.

På rollelisten står det bare et ? for hvem som spiller monsteret. Og på selve premieren hadde produsenten så liten tro på Karloffs appell at bare Colin Clive og Mae Clarke var tilstede for å motta publikums hyllest. Men fra det øyeblikk monsteret viste seg var publikum i ekstase. Mange ble så skremt at de flyktet oppover midtgangen. Whale og Laemmle godtok å klippe bort den berømte scenen der monsteret drukner en liten pike. Denne er nå inne igjen i denne restaurerte utgaven. Filmen kostet $250.000 og spilte inn $12 millioner ved første utsendelse. (NFI)