The Bride of Frankenstein er fortsettelsen til Frankenstein, og løst basert på Mary Shelleys roman. Filmen starter med en mørk og stormfull natt: I et overdådig rom sitter Mary Shelley sammen med to dekadente beilere. For å få tiden til å gå, forteller Shelley historien om hvordan det går videre med unge doktor Frankenstein og monsteret hans etter slutten på den første filmen.

Vi blir umiddelbart tatt tilbake til klimakset i Frankenstein. Monsteret greier å snike seg unna den rasende mobben, og Dr. Frankenstein blir bevisstløst fraktet hjem for å gifte seg. Mens han slapper av etter de strabasiøse hendelsene, får han besøk av sin gamle professor, Dr. Praetorius. Han har også lekt litt med kjemisettet, og vil ha den unge Frankenstein med på å skape en brud til monsteret.

The Bride of Frankenstein er James Whales siste skrekkfilm, og regnes som en av de viktigste innen denne sjangeren. De fleste av skuespillerne gjentar sine roller, til og med Frankensteins assistent, som ble drept i første film, stiller opp igjen. Han er riktignok medisinsk sett udugelig, men utrolig flink til å skaffe ferske hjerter til eksperimentene. Boris Karloff gjentar rollen som monsteret med denne gangen med bedre, eller grusommere, sminke. Det er likevel skuespillet og dialogen til Dr. Praetorius som stjeler showet: Han nyter sin ost og vin sammen med grillet hodeskalle, før han rusler litt på kirkegården og graver opp noen lik.

The Bride of Frankenstein er likevel mer skrekkdrama enn en ren skrekkfilm. Filmen inneholder mange grøssende scener, men rommer også mange humoristiske innslag for å lette på stemningen. Vi blir presentert for et mer sympatisk monster, som føler seg malplassert og ikke forstår hvorfor alle vil ham vondt. Blant annet finner monsteret en venn i en blind eneboer som introduserer ham for vin og sang, og lærer ham enkle fraser som "alone…bad, friend…good". Skrekken flyttes med det vekk fra monsteret, og over på skaperne.

The Bride of Frankenstein var Karloffs nest siste rolle som monsteret. Han gjentok rollen i oppfølgeren Son of Frankenstein (1939), men i den fjerde filmen i serien, The House of Frankenstein (1944) vender han tilbake som gal doktor. Etter de fire første filmene i Frankenstein-serien gikk Universal litt på tomgang. Likevel ble det produsert åtte filmer i serien, men ingen av oppfølgerne kan måle seg med Frankenstein eller The Bride of Frankenstein. Gå ikke glipp av denne sjeldne sjansen til å se filmen i kinomørket. (bergen-filmklubb.no)

Det som ble levende på premierekvelden 6. desember 1931, var mer enn et monster på filmduken. Det var en skikkelse som løsrev seg fra lerretet og ble filmhistoriens kanskje største ikon og en vital del av vår tids mytologi og kulturhistorie.
Frankenstein-historien hadde vært filmatisert mange ganger og i mange varianter under stumfilmtiden. Historier om å skape liv av dødt materiale har dype røtter i de fleste kulturer. Vi kjenner det som Homonculus fra magien, som Golem fra jødisk kabbalistisk mytos og som leirjotnen Mukkurkalv fra vår norrøne mytologi. Men det å skape er regnet som Guds og ikke menneskets privilegium. Mennesket kan ikke overskride denne grensen uten å begå hybris og dermed pådra seg gudenes straff. Her dreier det seg også om kampen mellom det gode og det onde, men det er i og for seg ikke monsteret eller det skapte som er ondt, det er den impulsen i mennesket som vil overskride grenser ved å gjøre seg til Guds likemann.

Og det er Frankensteins store fortjeneste at den klarer å skape både redsel og sympati for monsteret. Vi vet det er utilregenlig og farlig og derfor må nedkjempes, men samtidig lider vi med det, fordi det er uskyldig i den forstand at det har ikke villet hverken seg selv eller sine gjerninger. Det har ikke kontroll over seg selv, hverken mentalt eller fysisk.

Æren for monstrets suksess må deles mellom James Whale, make-up artisten Jack Pierce og rolleinnhaveren Boris Karloff. Opprinnelig var Bela Lugosi påtenkt som monsteret etter suksessen som Dracula. Men Whale ønsket Karloff, og etter timer med make-up artisten Jack Pierce gjorde de et testopptak som overbeviste produsenten. Det var en stor fysisk påkjenning for Karloff å gjennomføre rollen. Fire timer hver dag brukte Pierce på å gjøre Karloff til monster - og to timer til å ta av sminken igjen. Store støvler med 15 kg bly i hver gjorde ham nærmere to og en halv meter og tvang ham til å bevege seg på den selsomt ravende måten. Dette sammen med den enorme skallen gjorde det ekstremt slitsomt å spille. Karloff gikk ned 10 kilo på den 6 uker lange innspillingen, og i scenen der han må bære Colin Clive på ryggen, pådro han seg en alvorlig overbelastning i ryggen som kostet ham et opphold på sykehus.

På rollelisten står det bare et ? for hvem som spiller monsteret. Og på selve premieren hadde produsenten så liten tro på Karloffs appell at bare Colin Clive og Mae Clarke var tilstede for å motta publikums hyllest. Men fra det øyeblikk monsteret viste seg var publikum i ekstase. Mange ble så skremt at de flyktet oppover midtgangen. Whale og Laemmle godtok å klippe bort den berømte scenen der monsteret drukner en liten pike. Denne er nå inne igjen i denne restaurerte utgaven. Filmen kostet $250.000 og spilte inn $12 millioner ved første utsendelse. (NFI)

The Bride of Frankenstein er fortsettelsen til Frankenstein, og løst basert på Mary Shelleys roman. Filmen starter med en mørk og stormfull natt: I et overdådig rom sitter Mary Shelley sammen med to dekadente beilere. For å få tiden til å gå, forteller Shelley historien om hvordan det går videre med unge doktor Frankenstein og monsteret hans etter slutten på den første filmen.

The Bride of Frankenstein er James Whales siste skrekkfilm, og regnes som en av de viktigste innen denne sjangeren. De fleste av skuespillerne gjentar sine roller, til og med Frankensteins assistent, som ble drept i første film, stiller opp igjen. Han er riktignok medisinsk sett udugelig, men utrolig flink til å skaffe ferske hjerter til eksperimentene. Boris Karloff gjentar rollen som monsteret men denne gangen med bedre, eller grusommere, sminke. Det er likevel skuespillet og dialogen til Dr. Praetorius som stjeler showet: Han nyter sin ost og vin sammen med grillet hodeskalle, før han rusler litt på kirkegården og graver opp noen lik.

Filmen er likevel mer skrekkdrama enn en ren skrekkfilm, den inneholder mange grøssende scener, men rommer også mange humoristiske innslag for å lette på stemningen. Vi blir presentert for et mer sympatisk monster, som føler seg malplassert og ikke forstår hvorfor alle vil ham vondt. Blant annet finner monsteret en venn i en blind eneboer som introduserer ham for vin og sang, og lærer ham enkle fraser som "alone…bad, friend…good". Skrekken flyttes med det vekk fra monsteret, og over på skaperne.

The Bride of Frankenstein var Karloffs nest siste rolle som monsteret. Han gjentok rollen i oppfølgeren Son of Frankenstein (1939), men i den fjerde filmen i serien, The House of Frankenstein (1944) vender han tilbake som gal doktor. Bergen Filmklubb)

The Ghost of Frankenstein fra 1942 fortsetter historien som ble startet i Frankensteins sønn. Den opprinnelige historien om Frankensteins monster var basert på romanen Frankenstein av Mary Shelley.

Historien forsetter med den som ble startet i Frankensteins sønn og her blir enda en sønn av Frankenstein introdusert - Dr. Ludwig Frankenstein (Sir Cedric Hardwick). Både Ygor (Lugosi) og monsteret (Lon Chaney Jr.) overlevde slutten av forrige film, og paret setter ut i verden for å finne den andre sønnen til Frankenstein. Ygor trenger hjelp for å få tilbake monsterets krefter, etter det har blitt badet i sulfur og vært nediset. Før de kommer så langt, kommer de i bråk med de sinte landsbyboerne igjen.

Ludwig har bygget opp et eget liv og rykte rundt sin person i en annen by, langt fra stigmatiseringen og skammen som hans far og bror bragte over familien. Den gode Ludwig inser at monsteret er ondt og må destrueres, men han stever mot tanken om å ta liv, selv om det er et ikke-levende vesen. Han finner en løsning, å erstatte monsterets kriminelle hjerne med hjernen til et av hans seneste ofre, den noble Dr. Kettering. Den slu Ygor ligger et steg foran. Han manipulerer Ludwigs kollega, den sjalu Dr. Bohmer, til å bytte Ygors hjerne med Ketterings. Etter operasjonen, når monsteret har sine gamle krefter tilbake og under ledelse av Ygors ondskapsfulle hjerne, er det blitt mer skremmende enn noen gang. Når skal vitenskapsmennende endelig lære? Heldigvis står det en gjeng med sinte landsbyboere utenfor Frankensteins hus.

House of Frankenstein (1944) er enda en film fra Universal Studios som spiller videre på historien om monsteret fra Mary Shelleys roman Frankenstein. Dette er etterfølgeren til Frankenstein Meets The Wolfman fra 1943.

I filmen spiller Boris Karloff, som spilte Frankensteins monster i de tre første Frankenstein-filmene fra Universal, den gale vitenskapsmannen Dr. Nieman, mens Glenn Strange spiller monsteret.

Dr. Nieman (Boris Karloff) og hans pukkelryggede assistent (J. Carrol Naish) rømmer fra et asyl hvor de har vært i 15 år. De gjenopplever Grev Dracula (John Carradine), sammen drar de til Frankensteins borg for å lete etter de siste to. Her finner de Ulvemannen (Lon Chaney Jr.) og Frankensteins monster (Glenn Strange) nediset, noe som gir oss svaret på hva som skjedde med de på slutten av filmen Frankenstein Meets the Wolfman. De tiner de og sammen drar de alle for å hevne seg på sine mange fiender.