De olympiske lekene i Berlin i 1936 fungerte som nazistenes utstillingsvindu for en hel verden. Arbeidet med å dokumentere dette storslåtte idrettsarrangementet tilfalt Hitlers favorittfilmkunstner, Leni Riefenstahl. Etter den praktfulle og dypt urovekkende Viljens Triumf , var hun et naturlig førstevalg for jobben. Hitlers Olympia ble ferdigstilt 20. april 1938 som en del av markeringen av Hitlers 49-årsdag.

Filmen består av to deler.
Filmens andre del, Fest der Schönheit, er derimot en ren hyllest til atletene. Riefenstahl ser fullstendig bort fra hvem som seiret i de ulike øvelsene, og fokuserer på den perfekte kroppens estetikk. Stupere, svømmere og friidrettsutøvere kjøres i sakte film, nærbilder og repetisjoner. Særlig det nordiske og ariske idealet vies stor oppmerksomhet; atleter blir gjerne portrettert nakne.

I forkant av Berlin-OL ble de nasjonale massemediene instruert i hvordan de burde dekke arrangementet til nasjonens fordel. Enorme utendørsreklamer promoterte tyske filmer og kunst, og skulle presentere Tyskland som den europeiske kulturelle supermakten. "Jøder forbudt"-skiltene ble skrudd ned, nazistene ville for all del framstille Tyskland som en fredselskende nasjon. Riefenstahls Hitlers Olympia blir ofte regnet som en av nazistenes propagandafilmer. Selv hevdet filmkunstneren at filmen var upolitisk. I dag er det nærmest er umulig å forholde seg objektivt til filmer fra nazi-regimet. Fokusering på Hitler og nazistiske symboler var utvilsomt relevant i framstillingen av sommerolympiaden i 1936, og spørsmålet blir om Riefenstahl gjør noe annet enn å sobert formidle de hendelsene som var mest historisk relevante.
Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer i 1994. Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)

De olympiske lekene i Berlin i 1936 fungerte som nazistenes utstillingsvindu for en hel verden. Arbeidet med å dokumentere dette storslåtte idrettsarrangementet tilfalt Hitlers favorittfilmkunstner, Leni Riefenstahl. Etter den praktfulle og dypt urovekkende Viljens Triumf , var hun et naturlig førstevalg for jobben. Hitlers Olympia ble ferdigstilt 20. april 1938 som en del av markeringen av Hitlers 49-årsdag.

Filmen består av to deler.
Den første delen, Fest der Völker, inneholder åpningsseremonien, og fokuserer på de idrettslige prestasjonene. Filmens prolog åpner med en panorering over Akropolis og Zevs tempel i Olympia. En statue av en diskoskaster glir over i en moderne tysk atlet, og greske tempeldansere forvandles til den olympiske fakkelen. Vi aner konturene av romantiske linjer som trekkes mellom de antikke greske sivilisasjoner, og det utopiske tredje riket.

I forkant av Berlin-OL ble de nasjonale massemediene instruert i hvordan de burde dekke arrangementet til nasjonens fordel. Enorme utendørsreklamer promoterte tyske filmer og kunst, og skulle presentere Tyskland som den europeiske kulturelle supermakten. "Jøder forbudt"-skiltene ble skrudd ned, nazistene ville for all del framstille Tyskland som en fredselskende nasjon. Riefenstahls Hitlers Olympia blir ofte regnet som en av nazistenes propagandafilmer. Selv hevdet filmkunstneren at filmen var upolitisk. I dag er det nærmest er umulig å forholde seg objektivt til filmer fra nazi-regimet. Fokusering på Hitler og nazistiske symboler var utvilsomt relevant i framstillingen av sommerolympiaden i 1936, og spørsmålet blir om Riefenstahl gjør noe annet enn å sobert formidle de hendelsene som var mest historisk relevante.
Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer i 1994. Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)

Triumph des Willens - Viljens triumf - er Leni Riefenstahls dokumentarversjon av det tyske nasjonalsosialistiske partis riksdag i Nürnberg 1934. Denne partidagen var lagt opp i større format, og med mer spektakulære effekter enn noen av de tidligere, for å feire maktovertakelsen i januar 1933 og den fullbrakte ensretting av partiet og staten som hadde funnet sted i løpet av det etterfølgende år. Riefenstahl - danserinne, slalomløper, 32-årig Wunderkind i NS-verdenes sport-film-kunst - hadde laget en kortere dokumentarfilm fra partidagen i 1933, Sieg des Glaubens. Nå til
kolossal-stevnet i 1934 satset både arrangørene og hun på en filmdokumentasjon som skulle bringe partidagens orgier av marsjer, parader, stevner og ikke minst taler, ut til et bredere publikum enn de trofaste medlemmene som strømmet til Nürnberg.
Filmversjonen gir en studie av brutal styrke, rå organisasjonskraft og ubegrenset fremtidstro, og forsåvidt en sannferdig reportasje fra NSAP på vei mot verdensmakten. For å fange alle inntrykkene til en enhetlig beretning i filmbilder hadde regissøren store ressurser til disposisjon: et hundretalls medarbeidere med kranbiler, spesialheiser (de synes i bildene fra stadion), stillaser og kamerabroer over alt på stevnestedet. Men først og fremst et genuint talent for klipp og montasje - Triumph des Willens kan i partier synes å tøye tilskuerens toleranse for marsjer og parader litt vel langt, men som
helhet må man beundre den økonomi i bilder og effekter som ligger bak. Sluttproduktet er utvilsomt en av de virkelig autentiske reportasjer av nazismens "vilje til makt" (Nietzsche) som foreligger. Også på den måten at en moderne seer vil bli slått av bevegelsens evne til brutalitet, dens uhyre uniformerende kraft, ved siden av det beundrende bilde den er ment å skulle gi. Det er neppe riktig å kalle dette verk tvetydig i kunstnerisk forstand; men i dokumentarisk henseende demonstrerer det mer, adskillig mer, enn opphavspersonen umiddelbart tilsikter.