The Bride of Frankenstein er fortsettelsen til Frankenstein, og løst basert på Mary Shelleys roman. Filmen starter med en mørk og stormfull natt: I et overdådig rom sitter Mary Shelley sammen med to dekadente beilere. For å få tiden til å gå, forteller Shelley historien om hvordan det går videre med unge doktor Frankenstein og monsteret hans etter slutten på den første filmen.

The Bride of Frankenstein er James Whales siste skrekkfilm, og regnes som en av de viktigste innen denne sjangeren. De fleste av skuespillerne gjentar sine roller, til og med Frankensteins assistent, som ble drept i første film, stiller opp igjen. Han er riktignok medisinsk sett udugelig, men utrolig flink til å skaffe ferske hjerter til eksperimentene. Boris Karloff gjentar rollen som monsteret men denne gangen med bedre, eller grusommere, sminke. Det er likevel skuespillet og dialogen til Dr. Praetorius som stjeler showet: Han nyter sin ost og vin sammen med grillet hodeskalle, før han rusler litt på kirkegården og graver opp noen lik.

Filmen er likevel mer skrekkdrama enn en ren skrekkfilm, den inneholder mange grøssende scener, men rommer også mange humoristiske innslag for å lette på stemningen. Vi blir presentert for et mer sympatisk monster, som føler seg malplassert og ikke forstår hvorfor alle vil ham vondt. Blant annet finner monsteret en venn i en blind eneboer som introduserer ham for vin og sang, og lærer ham enkle fraser som "alone…bad, friend…good". Skrekken flyttes med det vekk fra monsteret, og over på skaperne.

The Bride of Frankenstein var Karloffs nest siste rolle som monsteret. Han gjentok rollen i oppfølgeren Son of Frankenstein (1939), men i den fjerde filmen i serien, The House of Frankenstein (1944) vender han tilbake som gal doktor. Bergen Filmklubb)