Det største problemet med Pulp Fiction er at den ikke er til å komme utenom. Etter at Gud og hvermann har sett den x ganger vil vi gjerne børste den av oss og si "det var det". Men så enkelt er det ikke. Det "Pulp Fiction'ske" siver over i mainstream-filmen i en slik grad at du skal hete Martin Scorsese før du kan lage en film hvor gangsterne ikke prater om hamburgere. Det har vært sagt at en genre først blir interessant når noen bryter dens regler. Pulp Fiction er en gjennomført postmodernistisk lek med med en rekke genrer og genrekonvensjoner, og det er nettopp det som gjør den interessant.

Tarantino spytter, sparker og plystrer til alle kanter og resultatet blir en boblende gryte av intertekstuelle referanser. Referanserammen hans inkluderer både det lave og det høye.

Brå vendinger og pekere til alle kanter er Tarantino i et nøtteskall. Ta f.eks. scenen hvor Marcellus blir voldtatt: Når Bruce Willis først plukker opp baseballtreet, så motorsaga og til slutt Ninja-sverdet er det som å zappe gjennom action-filmene fra den tidlige videoalderen; det er Death Wish, Texas Chainsaw Massacre og Challenge of the Ninja samtidig, i en scene som begynte som en hommage til John Boormans Deliverance.