"Nødlanding" er den første av fire filmer med handling fra annen verdenskrig som Arne Skouen regisserte. Et amerikansk fly styrter et sted i Vestfold, og stedets Milorg-gruppe må finne flygerne, få dem i dekning og hjelpe dem ut av landet.

"Det er de underholdningsmessige sidene ved hendelsen som Skouen først og fremst har trukket fram. Slitet og okkupasjonstrykket merker vi mindre til fordi tyskerne er dumme og lar seg lett narre, mens våre egne er desto mer snarrådige og galgenhumoristiske", skrev Arbeiderbladet da filmen hadde premiere i januar 1952. Men dette var vel neppe verken tiden eller stedet å framstille tyskerne i et særlig positivt lys. Nødlanding er nemlig først og fremst en hyllest til den norske sivilistens betydning for fedrelandet under okkupasjonen, og en dramatisert dokumentering av en hendelse som faktisk fant sted.

Nødlanding var Skouens andre spillefilm. I likhet med debuten Gategutter (1949) preges den av et ønske fra regissørens side om autentisitet og ærlighet i skildringen av både karakterer og miljø. Det er en film med en realistisk gjennomgangstone, med Skouens alltid tilstedeværende humanisme som tematisk drivkraft. For selv om det spennende handlingsforløpet sørger for underholdningsverdi, er det først og fremst Skouens forståelse for den menneskelige faktor som løfter Nødlanding opp fra det ordinære okkupasjonsdramaet: Hvordan krigen setter enkeltmennesket i en situasjon der han eller hun må spørre seg selv om man er villig til å ofre noens liv for å redde andres.

Skouens skildringer av okkupasjonsårene i Norge gjorde tydeligvis inntrykk i Cannes, for både Nødlanding og Ni liv (1958) ble utlagt til hovedkonkurransen. Begge tilhører da også kremen av de mange norske okkupasjonsdramaene som ble laget i etterkrigstiden.