Buster Keatons briljante, surrealistiske komedie Sherlock Jr. - den mest teknisk oppfinnsomme spillefilmen fra stumfilmtiden - har først i ettertid blitt oppdaget som det mesterverk den er. Selv om Keaton tidlig var kritikernes yndling, var det først med hans neste film The Navigator, og siden The General, han ble populær hos det store kinopublikumet. Blant dagens publikum ble Sherlock Jr. gjenstand for ny oppmerksomhet da Woody Allen i 1985 lånte dens dristige innhold og tema i Kairos røde rose. Som i Allens film, utforsker Sherlock Jr. filmens natur, både som en kunstform og som en verden dit de med sterkest fantasi og innbilningskraft kan søke tilflukt.

I filmen møter vi en Buster som gjerne vil leve et farefylt liv som detektiv, men som tilbringer en heller mager tilværelse som kinomaskinist. Han er forelsket i den søte Kathryn McGuire, men blir sparket ut av huset hennes når hennes morske far mistenker Buster for å ha stjålet og pantsatt klokka hans. I virkeligheten viser det seg at det er Busters rival som har gjort det! Utslitt av de sterke begivenhetene, faller Buster i søvn i maskinrommet og fantaserer om at Kathryn, faren og rivalen alle er karakterer i filmen han viser.

Sherlock Jr. har adskillig mer humor, fart og spenning enn Woody Allens sentimentale fabulering over samme grunntema. Buster Keaton behersker elegant den hårfine balansegangen mellom drøm og virkelighet, kunst og liv, og actionscenene er som alltid hos Keaton både sjeldent originale og fabelaktig timet. Mange er de som har sett Sherlock Jr. som beviset på at Buster Keaton var langt mer i kontroll av - og forelsket i - filmmediets mange aspekter enn "rivalen" Charlie Chaplin.
(Trondheim Filmklubb)