En mann som steller hjemme mens kona tjener fett med gryn var nærmest en utenkelig situasjon i de trauste og konservative femtiåra i Norge. Kjønnsrollemønsteret var noe man ikke leflet med, bortsett fra på filmduken. Utallige er de komediene fra denne tiden som fremstilte mannen som en småkeitete og lettledet tøffelhelt og kvinnene som driftige, noe som sikkert vekket skrekkblandet fryd hos et stort publikum. Regissøren Nils R. Müller stod bak mange av publikumsmagnetene, og tok blandt annet for seg den unge kvinnens problematiske veivalg: kjøkken eller karriere?

I Kvinnens plass kommer den unge journalisten Tore Haugen fra USA, og begynner å jobbe som reporter. Han forelsker seg i den kvinnelige journalisten Tore Næss (sic), som viser seg å jobbe i samme avis. De blir forelsket, og gifter seg. Hun utvikler seg til å bli en fremragende stjernereporter, mens han er og blir en journalistisk middelmådighet, som ikke engang når opp til sin kones lønnsnivå. Når det viser seg at de skal ha barn, må den skjebnesvangre avgjørelsen tas: Hvem skal ofre seg? Middelmådigheten eller stjernen? Mannen eller kvinnen?

Det var vel neppe Müllers intensjon å gjøre Kvinnens plass til noe partsinnlegg i en kjønnsdebatt, men heller å spille på det humoristiske i en situasjon som må ha fortonet seg som temmelig uvanlig for noen, og som det rene skrekkscenarioet for andre. Og situasjonen gir da også den fremadstormende unge kvinnen Tore Næss sjelelige kvaler etterhvert. Men Müllers teft for ekteskapskomedien og hans stemningsfulle skildring av den travle avisredaksjonen gjør Kvinnens plass til en dynamisk og tidstypisk liten film, som også kan skilte med å være en av de få norske filmene (kanskje den eneste?) der vi får oppleve en flyvende tallerken.