”Sanger fra andre etasje” er banebrytende, og mange hevder at det ikke finnes noe som likner Roy Anderssons siste film. Det er følgelig også vanskelig å formidle filmens handling og opplevelsen av å se den.

Filmen har av kritikere blitt hyllet som et unikt mesterverk fra det svenske geniet, men for mange overskygger kanskje det stillestående alvoret og de dystre scenene den underliggende humoren som gjennomsyrer filmen. Det er ikke så rart da den består av i alt 64 totalt uklippede (!) scener med stille, fast objektiv og kun én kamerakjøring. Andersson har i denne filmen rendyrket den tablåaktige stilen som startet i Gilliap, og mange år senere ble fullt utviklet i kortfilmene ”Någoning har hänt” og ”Härlig är jorden”. Opplevelsen blir ofte beskrevet som å betrakte et maleri, og scenene i filmen er like kompromissløst utformet som hos en møysommelig bildekunstner. Man blir som publikum utfordret: I film kan dette være en tålmodighetsprøve, og Roy Anderssons stil kan være en provokasjon for de vanedannende. Da filmen ble vist i Cannes i 2000 var reaksjonen hos mange at filmen ikke tok vare på de bisarre, humoristiske og symbolske kvaliteter som preget de første sekvensene. Kalle Løchen hevder derimot i en anmeldelse i Film & Kino ”at det heller ikke finnes en tålmodighet til å hengi seg til den kvaliteten som gjennomsyrer hver eneste scene. Sanger fra andre etasje er ingen svart komedie, men den syrlige humoren, den klare satiren, er der hele veien. Med tålmodigheten har man evnen til å le og humre av menneskets undergang, som om den var din egen.”

Roy Andersson ville lage en film som både var politisk og poetisk, selv om dette kan være vanskelig å forene. Han beskriver en samfunnstilstand som er mørk, absurd som hos Samuel Beckett og komisk som i en farse. Scenene maler et dystert bilde av et verdiforvirret vesteuropeisk samfunn. Det kristne kjærlighetsbudskapet er pervertert til krusifikssalg før milenniumsskiftet, og en prest som bekymrer seg over boligprisene. Økonomien er på vidvanke og beskrives som spejulasjoner foran krystallkulen. Enten går aksjekursene opp eller ned. Mennesker i maktposisjoner er feige og har mistet kontrollen. Det finnes heller ikke mange unge mennesker i filmen, de ble ofret i en svært omdiskutert og symbolladet sekvens. Samtidig gjør mangelen på realisme de dystre scenene mer befriende enn bebreidende. Roy Anderssons politiske budskap blir formidlet gjennom humor og varme, snarere enn at det blir tvunget på publikum.

Scenene i filmen knyttes sammen av historien om Kalle, en mislykket møbelhandler som har satt fyr på forretningen for å innkassere forsikring. Han sliter med sin sønn som ligger stum på et psykiatrisk sykehus siden han har skrevet dikt og ”blivit snurrig”. Det er sønnen som uttrykker kimen til håp i filmen gjennom et sitat av den peruvianske dikteren César Vallejo. ”Älskade vare dem som sätter sig!” utrykker en hyllest til menneskelig stahet og motstandsvilje.

”Sanger fra andre etasje” er en film som kan sees gang på gang og vekke nye opplevelser. Kalle Løchen sier: ”Elsket skal den være som setter seg ned for å oppleve en av de mest særegne filmene dette året!” (Tromsø Filmklubb)