Jack Nicholsons McMurphy soner en dom for voldtekt ("Hun var 15, men så ut som 19, og var så heit at jeg måtte sy buksene etterpå") og står i fare for å bli sendt på straffarbeid på grunn av en del episoder i fengselet. I stedet simulerer han gal og lykkes slik å bli sendt til en mentalinstitusjon for observasjon.
Gjøkeredet er ingen komedie, men den er morsom (iallfall innimellom), og i følge Milos Forman var den heller ikke ment som en satire. Forman har uttalt at han bare ønsket å fortelle en historie om en person som blir plassert på en mentalinstitusjon, og livet på denne institusjonen. Men filmen fungerte satirisk. Boka filmen er bygd over, skrevet av Ken Kesey, ble på 60-tallet en kultbok for alle de som følte seg som utskudd og gjerne ikke ville passe inn i det vanlige samfunnet. I filmen ble bokas karikerte måte å beskrive sykehusets ansatte på tonet ned, noe som sannsynligvis var helt nødvendig for å få det til å fungere som film. Resultatet ble en realistisk framstilling som er like opprørende som morsom. Og på langt nær så banal som en slik historie kunne ha blitt.

Gjøkeredet høstet hele fem Oscars, bl.a. fikk Jack Nicholson prisen for beste mannlige hovedrolle. Ingen overraskelse for den som har sett filmen. Spesielt fascinerende er de to scenene hvor McMurphy intervjues av legen på hospitalet, dr. Spivey. Som legen finner vi faktisk en virkelig lege, Dean Brooks. De to scenene er helt improviserte, Nicholson behandles som en vanlig pasient av Brooks/Spivey, og glir ubesværet inn i rollen som pasient. Andre Oscars fikk den for beste film, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle og beste regi.

Tsjekkeren Forman lagde et knippe filmer i sitt hjemland mens klimaet ennå var sånn noenlunde mildt, men han forlot Tsjekkoslovakia i 1968. Gjøkeredet var Formans andre film i USA. Senere har han laget bl.a. Hair, Amadeus og Valmont.