Det er høsten 1941. I den okkuperte havnebyen La Rochelle blir en ubåtkaptein beordret til å gjøre seg klar til tokt. Ubåten han skal lede er av typen U-96, også omtalt som "havets grå ulver". Kapteinen velger ut et mannskap og ubåten forlater havn, losset med unge eventyrlystne menn. Men båten er ikke kommet lenger enn til et enkelt prøvedykk før dramaet begynner. Plutselig befinner uerfarne og erfarne menn seg sammen i en krigssituasjon, og en betent psykologisk stemning oppstår. Ferden videre blir en lang og vanskelig en, hvor ytre så vel som indre konflikter stadig truer.

Ubåten var Vest-Tysklands desidert dyreste filmproduksjon da den kom i 1981. Ikke bare penger, men også politisk prestisje sto på spill da den ble lansert. Det manglet ikke på filmer som omhandlet episoder fra andre verdenskrig, men for første gang sto det en tysk produksjonsstab bak og for første gang var handlingen i sin helhet sett fra et tysk perspektiv. Hensikten med Ubåten var likevel ikke å ta parti med noen av sidene i konflikten. Filmen er basert på en roman av Lothar-Günther Buchheim, som selv var krigsjournalist ombord i en U-96 båt under krigen. Buchheims bok har et universelt antikrigs-budskap som i høyeste grad også preger filmen. Vi inviteres til å identifisere oss med det tyske ubåtmannskapet, men heller som ofre for krigens vesen, enn som talsmenn for de tyske soldatenes byrder under annen verdenskrig.

Ubåten ble varmt mottatt både i hjemland og utland, nettopp fordi filmen legger liten vekt på politiske aspekter. Ubåten er i første rekke en psykologisk thriller og i så måte en svært god en. Regissør og manusforfatter Wolfgang Petersen er ikke den første som har oppdaget at innesperring er et enormt spenningsskapende virkemiddel på film. Men Petersen vet å utnytte denne virkningen til sitt fulle potensiale. Utenfra trues ubåten stadig av krigsskip, undervannsminer og kritiske maskindefekter. Farene bringer ubåtmannskapet tett sammen, men skaper også grobunn for sinnsykdom, forvirring og mistenksomhet. Ikke bare ubåten, men også mannskapets mentale tilstand presses stadig til bristepunktet, og etter hvert som viserne kryper over de kritiske nivåer, er det ikke mannskapet, men publikum, som holder pusten i åndeløs spenning.