Kjæresteparet Lula og Sailor er på flukt. Lulas psykopatiske mor, Marietta nekter å akseptere den brennende kjærligheten hennes datter har overfor Sailor og hun setter alle midler i verk for å spore dem opp og sette en stopper for deres forhold. Imens raser kjæresteparet av gårde i sin glinsende caddilac på en underlig ferd gjennom sørstatene. Hvor enn de stopper ender de i situasjoner som grenser til det abnormale og møter de merkeligste karakterer som alle synes å ha en utpreget sleskhet til felles. Det går til tider svært hardt for seg, med sinnssyke ransmenn og perverse leimordere, men Lula og Sailor klarer alltid å kjempe seg levende fra det, takket være deres ubrytelige kjælighet til hverandre.

Wild at Heart blir av mange regnet som en allegori på den velkjente barnefortellingen om The Wizard of Oz. Her er den gule murstensveien byttet ut med glodhet sørstatsasfalt, og den strekker seg gjennom et pervertert og ondskapsfullt landskap som oser over av David Lynch's karakteristiske filmestetikk. Som en av de få regissørene som fullt ut behersker den postmoderne fortellerteknikk er filmen spekket med absurde alogiske hendelser som hele tiden ligger på lur under en glatt overflate av rene farger, tradisjonelt eventyr og stereotype figurer. David Lynch's roadmovie-epos vant gullpalmen i Cannes i 1990 til voldsom pipekonsert og bu-rop fra publikum. Til tross for Cannes-juryens anerkjennelse av filmen var det mange som hadde vanskeligheter med å takle så store doser sex og vold som det Wild at heart hadde å by på. Wild at heart er et flammehav på godt og vondt. Filmens rødglødende intensitet passer hele tiden på å balansere på ytterkantene av de begreper vi har dannet oss om hva vi kan godta av vold og sex på film. Dorothy fra Kansas ville neppe benyttet avsagd hagle i sin søken etter trollmannen fra Oz.