Enhver bølge eller dillle får sin "cash-in" film. Seattle-rocken fikk Singles, punken fikk The Great Rock'n'Roll Swindle, rocken fikk The Blackboard Jungle - vi kan holde på i et par sider til. Da film- og musikkindustrien mot slutten av 70-tallet oppdaget at rocken var blitt en oppblåst, og deretter punktert ballong, og at publikum heller dro ut for å danse - snappet de selvsagt opp denne trenden også. Resultat: Saturday Night Fever.

Som Jerry Garcia i Greatful Dead sa det: "Det har alltid eksistert en form for dansemusikk, basert på 4/4-dels takt, med en stortromme på 1 og 3, så enkel at selv hvite kan holde takten." Denne musikkformen nådde sitt foreløpige høydepunkt i det som ble døpt disco, med artister som Donna Summer, Village People og Bee Gees. Denne muterte blandingen av soul og radiojingles, med vokalister i fistelsang, oversvømte markedet fullstendig fra omtrent 1975 til 80. Hvorfor var disco så forferdelig? Fordi den var så snill, glatt og ekkel. Punken var en naturlig følge.

Tilbake til filmen: Utrolig nok er ikke Saturday Night Fever noen dårlig film. Den er bare stygg: Musikken er jævlig, klærne er jævlige og lyset er jævlig. Men den er morsom. Tony (Travolta) er en fattig gutt av italiensk avstamning som får utløp for mangelen på jobb og penger ved å gjøre det han er god til: å danse. De utrolige oppvisningene hans på dansegulvet fører selvsagt til en skokk med groupies, noe som igjen fører til forviklinger. Det som er litt godt med Saturday Night Fever, er at mye av humoren faktisk er tilsiktet, og den styrer glatt unna eventuelle kalkunbeskyldninger. Klarer du å overse Bee Gees i 119 minutter (vel, Bee Gees står for sangene, men det meste av filmmusikken er det David Shire som har laget, han som laget musikken til Coppolas The Conversation...), så får du faktisk en bit av 70-tallets Amerika servert med varme og innlevelse, fortalt i et heftig filmspråk