Casablanca er kanskje den eneste filmen som har alt det Hollywoods studio-moguler i gode gamle dager forlangte av en underholdningsfilm av ypperste klasse: Den har action, eventyr, mot, fare, spionasje, en eksotisk location, vennskap, skuddveksling, humor, intrige, et kjærlighetstriangel, en maskulin helt, en mystisk heltinne, patriotisme, politikk (uten å være for politisk), romantikk, offer, sentimentalitet, en tema-sang (Sam spiller "As Time Goes By" igjen og igjen), en tidsfaktor, en giftig skurk og en krig. Hva mer kan en forlange?

Vel, i tillegg har Casablanca en fantastisk casting: Koblingen av den tøffe, introverte Humphrey Bogart og den myke, sjenerøse Ingrid Bergman i de ledende rollene er perfekt. Historien om den eksistensielle helten, som legger sine personlige problemer bak seg for å delta i kampen, kan sees som en ren appell til det amerikanske folket om å stille seg bak USAs involvering i krigen. Filmens største bedrift er koblingen av det underliggende moralske dilemmaet og filmens tørrvittige humor, som best kommer til uttrykk i onelinere de aller fleste filmelskere når som helst kan levere en eller flere av. Men Casablanca har ingen skarpe kanter, den er filmhistoriens største sviske - på godt og vondt.