Vi befinner oss i Roma "før Kristus og etter Fellini", slik filmens reklame-slagord forteller. Satyricon er en blanding av historiske hendelser og Fellinis karakteristiske billedspråk av drømmeaktige og fragmentriske scener. Romerrikets forfall er servert! Etegilder, pervertert sex og voldsom død ser ut å ha vært viktige ingredienser i de italienske forfedrenes liv. Filmen er Fellinis tolkning av historier skrevet av Petronius Arbiter, som levde i Roma på Neros tid. Hva som fristet Fellini med prosjektet, skal ha vært å lage en film om en epoke før menneskene var styrt av moralske koder. Men filmen var selvsagt ment som en parallell til vår kristne tid.

Noen trekk av handlingen for å gi et bilde: Encolpius og Ascyltus er to unge romere som begge er forelsket i den ustadige Giton. Giton sier han foretrekker Ascyltus fremfor Encolpius, noe som fører til at Encolpius bestemmer seg for å begå selvmord. Men et jordskjelv ødelegger slottet der han oppholder seg før han kommer så langt. Senere møter Encolpius den gamle dikteren Eumolpus, som tar ham med på fest. Her blir dikteren banket opp, mens Encolpius ender opp som slave på Lichas skip. Her møter han igjen Giton og Ascyltus...

Fellini begynte å leke med idéen om å lage Satyricon i 1967 etter en del eksperimenter med hallusinogene rusmidler - under legetilsyn, selvsagt. Han var dessuten entusiastisk overfor hippiebevegelsen som var på toppen av sin utbredelse på denne tiden. Vi kan lett tenke oss hvordan disse momentene har hatt betydning for hvordan Satyricon ble seende ut. Da filmen hadde premiere så mange den som et mesterverk. I dag vil den lettere betraktes som en noe motbydelig - men interessant - kultfilm.