Panserkrysseren Potemkin er en av de desidert største klassikerne i filmens historie. Få filmer har hatt slik betydning for filmkunsten, og få filmer har fått slik oppmerksomhet. Filmen har gått fra å bli stemplet som elitistisk og uforståelig for folk flest i hjemlandet Sovjet, til å bli forbudt i en rekke vest-europeiske land for sitt oppviglerske innhold, for tilslutt å bli hyllet som et filmatisk mesterverk og omtalt i en rekke bokverk.
Eisenstein er og en av få som er interessant både som filmskaper og teoritiker. Kjernen i teoriene hans er basert på at film i utgangpunkt er fragment av virkeligheten, men gjennom klipping kan en arrangere billedinntrykkene på en måte som gir råmaterialet både ny form og ny mening, det er dette Eisenstein kaller montasje. Inspirert av den amerikanske regissøren D.W. Griffith (Birth of a Nation fra 1915 og Intolerance 1916) var det han som utviklet den sovjetiske montasjen lengst. Selv i dagens støyende mediesamfunn, med fjernynsflow og musikkvideoer med flere klipp i sekundet er det en opplevelse å se filmene hans.
Panserkrysseren Potemkin er Eisensteins andre langfilm og hans mest kjente. Filmen ble laget til 20 års jubileet for 1905 oppstanden mot tsaren, og er løst bygget på historiske hendelser. Handlingen er lagt til Odessa ved Svartehavet der marinefartøyet Potemkin ligger i havnen. Filmen begynner med å vise de umenneskelige forholdene matrosene lever under, og hvordan dette fører til mytteri. Folket i Odessa støtter mytteristene og forsyner dem med proviant. Men demonstrasjonene til støtte for mytteristene blir slått ned ved hjelp av soldater. Potemkin hjelper sine allierte på land og vender kanonene mot byen og festningsverkene til hæren, noe som får tsaren til å sende hele Admiralflåten mot dem. Men i stedet for en fatal kamp blir det knyttet brorskap mellom mannskapet på skipene, og det hele ender opp i revolusjonær glød og framtidshåp. (Trondheim filmklubb)