Da Emir Kusturica vant Gullpalmen for Under jorden i 1995, vakte det reaksjoner fra folk som mente at filmen romantiserte den serbiske væremåten og indirekte rettferdiggjorde serbernes ugjerninger i eks-Jugoslavia på 90-tallet. Dette fordi Kusturica fremstiller serberne som et voldsomt utagerende og livsvitalt folkeslag som først og fremst er opptatt av øl, fitte og hornmusikk, men som ikke går av veien for litt nevekamp og lystdrap i festlige lag. Det er denne "bagatelliseringen" av serbisk aggresjon mange hadde tungt for å svelge, i en tid hvor serberne toppet nyhetsbildet som de ultimate verstingene.
Men det ville være tåpelig å avskrive Under jorden på dette grunnlaget. Selv om filmen godt kan ses som en storslått tragi-komisk allegori over Balkans nyere historie, er det ikke først og fremst en politisk film. Heller er det en slags frodig og sprakende, eventyraktig fabel Kusturica har laget om sitt hjemland, en beveget hyllest til et folk med en imponerende overlevelsesevne og en genuint fandenivoldsk holdning til livet.