Milliardæren Steven Price sieer ja til å feire sin kones fødselsdag på et forlengst stengt asyl for kriminelle sinnssyke, hvor det i 30-åra ble utført umenneskelige eksperimenter. Seks ukjente gjester dukker opp. I all hemmelighet har Steven utstyrt huset med snedige feller, og han lover derfor gjestene en million dollar hver, hvis de overlever en natt i huset. Men snart begynner huset selv å overta festen. Huset blir fyllt av det onde. Det blir en lang natt...

Det synes ofte å være noen misforståelser ute og går når det gjelder kjente regissørers debutspillefilmer. Så også med Francis Ford Coppolas Dementia 13. Den blir ofte referert til som hans første spillefilm, og grunnen til det er like deler snobberi og skam. Coppola selv vil helst ikke prate om sine tidligere filmer, mens kritikerne gjerne overser den mer lugubre delen av hans filmografi. Faktum er at Coppola gjorde flere såkalte Nudie-Cuties før Dementia 13, lowdown exploitationpuppefilmer, altså. Med 20.000 dollar fra Roger Cormans lomme reiste Coppola til Irland og skrev et manus. Han lånte også en håndfull skuespillere fra Cormans produksjon The Young Racers (1963), og laget en fin liten horrorfilm. Budsjettet tatt i betraktning er den overraskende effektiv og ser riktig bra ut. Som en bonus er dette også filmen som bygger bro mellom klassisk psykologisk spenningshorror og den moderne slasherfilmen

Louise vil gjerne ha et stykke av sin syke manns familieformue. Men hvis han dør før sin mor – noe som er sannsynlig, på grunn av hans dårlige hjerte – får ikke Louise et pund, om da ikke moren endrer testamentet sitt. Mannen dør. Konens løsning blir å kvitte seg med liket og forfalske et brev som sier at han måtte reise utenlands i jobbærend. I familiens smågotiske herskapshus holdes hvert år en freaky minnestund til ære for ektemannes søster, som døde som barn. Louise drar ut til eiendommen for å overvære seansen. Mens hun er der prøver hun å overtale stemoren sin til å endre det skitne testamentet. Lite vet Louise om at noen familier skjuler mer enn andre.

Coppola er ikke helt der han var et tiåret etter med Gudfaren (1972), og Apokalypse nå! (1979,). Likevel skinner hans regitalent gjennom. Det finnes et par femstjernes sekvenser, som oppdagelsen av den døde jenten og en genuint skummel scene ved vannkanten. Og den slimete familiedoktorens samtidig sleske og sarkastiske kommentarer vitner om god teft for dialoger. Coppola snubler av og til, særlig på plotsiden, men det kan like gjerne avskrives på kontoen for dårlig tid og lite penger. Hvilken konto tittelen bør avskrives på har vi imidlertid ikke idé om. (Bergen Filmklubb).