I Leve blant løver følger vi nært tre unge mennesker, Ingunn, Lars og Kristin som alle har kreft, gjennom 18 måneder. Vi er med på gleder og sorger, håp og fortvilelse, og føler etter hvert at vi blir kjent med alle tre. Vi er med på turer og diskusjoner, vi følger venner og venninner av hovedpersonene, og får ta del i deres innerste følelser og tanker. Tittelen Leve blant løver henspeiler på en scene fra Karen Blixens roman Min afrikanske farm. Hun beskriver en episode hvor flere okser er blitt drept av løver, og hvor hennes forpakter foreslår at de skal forgifte de døde oksene. Når løven kommer for å spise byttet, vil den dø av det forgiftede kjøttet. Karen Blixen sier da: " Det er ikke slik man dreper løver; de skal skytes". Når forpakteren mener dette er for farlig, svarer Karen Blixen : "Den lever fritt, som kan dø". Så går hun på løvejakt. De fleste av oss går rundt og tror at vi er udødelige. Men gjennom å være så fremmedgjorte for døden, blir vi også fremmede for livet. Og det er typisk at først den dagen man får dødsdommen, lærer man å ta livet på alvor. Vi tror døden ikke kan skje oss, så spørsmålet om hva som er viktig i livet blir utsatt til enere. Derfor er det kanskje ikke så merkelig når kreftpasienter uttaler: "Den beste tiden i mitt liv var etter jeg fikk kreft". "Måtte dette virkelig skje før jeg lærte å leve?" (Cover)