Filmen, og opplevelsen ved å se den er enestående - den regnes da også som noe av de største som er gjort innen filmhistorien. Dette er arbeid gjort av dedikerte mestere. Dialogvekslingen mellom to av hovedrolleinnehaverne, Garance og Frederic, minner om sparringsrundene til Bogart og Bacall. Teateret som en metafor på livet er kompleks, kostelig og svært vakker. Utvilsomt en av mine beste filmopplevelser.

I senter for historien står Garance – en slags Garbo-lignende skikkelse. Med kvikke, intelligente replikker som avledningsmanøvrer lar hun seg underholde av menn, bokstavelig talt . Garance har en atributt, en ressurs hun mener å overleve på, hennes skjønnhet. Sentrert rundt Garance som begjærets objekt finnes fire menn. Mimeartisten Baptiste – i en fraksjonert teaterverden er han bejublet som uovertruffen i den delen som mener et taust, kroppsspråkbasert utrykk er det eneste rette. For Baptiste representerer Garance den reneste og opphøyde form for kjærlighet og dermed er han henne knapt verdig. Hans bekjente Frederic Lemaitre er skuespilleren med, i motsetning til Baptiste, ukuelig tro på ordets kraft og et nært, vennskapelig og temmelig prosaisk forhold til Garance. De er elskere og lekekamerater, ferdig med det. Denne trekanten danner en slags indre ramme av emosjonell dramatikk. Som utfordrer til Baptiste og Frederic- og ikke minst Garances «rene» kjærlighet presenteres «pengene» - den eiesyke greven Edouard. Hva skal en ubemidlet kvinne gjøre?

Det skal ha forholdt seg slik at da Jaques Prevert og Marcel Carnè lagde den fatalistiske Tåkekaien i 1938 var Vichy-regjeringen i harnisk og anklaget den for å ha vært en utløsende faktor i den påfølgende krigen. -Skyld ikke på barometeret for stormen som raser, svarte Carnè.

Den storslåtte Les Enfants des Paradise ble ikke skapt under de beste forhold. Vichy-regjeringen hadde bestemt at ingen filmer skulle vare mer enn 90-minutter (...) og derfor ble filmen delt i to akter på tilsammen tre timer.Den var opprinnelig støttet av Francos Italia, men da allierte styrker invaderte Sicilia forlot italienerne prosjektet. Flere av medarbeiderne var jøder og deltok med livet som innsats under okkupasjonens dystre tidlige dager. Som en metafor over hvordan virkeligheten truet med å velte prosjektet bruker Carnè forholdet realitet-teater som ramme for historien. (NFI)