Privatetterforskeren Harry Caul er den beste i sitt fag, "the best bugger on the west coast". Han lever av å stjele privatliv. Til gjengjeld har han ikke noe privatliv selv. Hans opplevelse av virkeligheten filtreres gjennom ett eneste sanseorgan: Øret. Han er en anonym person i førtiårene uten noen særlige kjennetegn, en ubemerket forbipasserende. I sitt monosanselige, teknologiske lydunivers er han utilgjengelig og uslåelig. Det eneste som truer hans perfeksjonerte integritet er hans egen samvittighet. Han vet at flere av hans oppdrag har fått tragiske utfall, ofte med døden til følge. Avlyttingen er mer enn en kriminalfilm, den er like mye et psykologisk drama om den moderne teknologiens ensomme ulver.

Coppola fanget med denne filmen opp et sentralt element i den kollektive bevissthet på 70-tallet: Frykten for å bli avlyttet og observert uten selv å være klar over det, var et brennbart tema. Det var et svært heldig, om enn utilsiktet, sammentreff at Avlyttingen ble sluppet på det amerikanske markedet samtidig med at Nixons lydbånd fra Watergate-skandalen ble offentlig eiendom. Et lykketreff for Coppola, som begynte arbeidet med manus til Avlyttingen allerede i 1966. Visse referanser til Watergate-skandalen ble imidlertid skrevet inn i manus underveis.

Flere av Coppolas filmer fra 60- og 70-tallet ble som kjent store kassasuksesser (som Apokalypse nå! og Gudfaren). Med penger fra disse fikk han realisert flere av sine smalere prosjekter. Avlyttingen er et ekesempel på et slikt prosjekt. Den er en film på siden av den vanlige "mainstream" filmen, med klare fortellermessige likheter med filmer innenfor den franske nye bølgen. Coppola stykker opp fortellingen med drømmesekvenser, han benytter interessante klippeteknikker og lydeksperimenter med stort hell, noe som gjør Avlyttingen ganske ulik hans øvrige produksjon.

Avlyttingen går på et spennende vis inn i en perfeksjonists sinn. Så lenge han har avstand og kontroll er han urørlig. Men hva skjer når Harry Caul mister taket?