Kagemusha markerte, mye takket være Gullpalmen i Cannes, Akira Kurosawas gjeninntreden på den internasjonale filmarenaen. Til tross for stor internasjonal anerkjennelse fikk Kurosawa ingen midler fra japansk filmindustri til å finansiere prosjektet som skulle bli Kagemusha, og ble hensatt til å lage reklamefilm. Dette kom Francis Ford Coppola og George Lucas for øret, og sammen fikk de 20th Century Fox til å kjøpe de internasjonale rettighetene mens filmen fortsatt var på manusstadiet. Kurosawa fikk slik 40 millioner, ikke noe stort beløp i Hollywood-sammenheng, men det gjorde ham i stand til å produsere Japans til da dyreste film og realisere en årelang drøm.
Med Kagemusha vendte Kurosawa tilbake til den perioden han kan best, det japanske samuraisamfunnet på 1500-tallet. Handlingen baserer seg på en historisk hendelse: En samuraihøvding blir dødelig såret og gir sine offiserer ordre om å hemmligholde hans død i tre år, slik at deres fiender ikke skal utnytte tomrommet etter hans død til et snarlig angrep. For å sannsynliggjøre dette, setter de inn en dobbeltgjenger, Kagemusha, i den døde høvdingens sted. Denne dobbeltgjengeren er imidlertid en simpel tyv, som ble reddet fra henrettelse bare på grunn av sin portrettlikhet med høvdingen.
Filmen deler seg opp i en treleddet struktur rundt høvdingen, tyven Kagemusha og høvdingens sønn. Høvdingen blir materialiseringen av den stolte, utilnærmelige legenden, tradisjon og edelmot personifisert. Men mest sentralt står tyven Kagemusha, det er han vi som publikum identifiserer oss med. Fra å være utenforstående til hierarkiets dilemma, til å reise seg i vrede mot fienden, utvikler han seg til å bli en høvding god som noen. I bakgrunnen representerer sønnen tradisjonen og den rigide og uforanderlige klasseinndelingen: Uansett hvor "flink" tyven blir skal han overta tronen når tiden er inne.