Etter at Thomas Edward Lawrence omkom i en motorsykkelulykke i 1935, begynte mytene om ham å spinne for alvor. Engelskmannen som hadde ledet det arabiske opprøret mot tyrkerne under første verdenskrig, ble en av sin samtids største legender og et mysterium for historikerne. Man løser ikke nødvendigvis gåten Lawrence ved å lese hans egen beretning i "Seven Pillars of Wisdom", som forøvrig ble gjenstand for utallige tolkninger og lovprist av store forfattere som G.B. Shaw, H.G. Wells og E.M. Forster. Myter vil helst forenkle, mens mennesker (og ikke minst Lawrence) er sammensatte. Boken etterlater seg et motsetningsfylt bilde av Lawrence: Humanist og kriger, filosof og eventyrer, sadist og medmenneske, narcissist og altruist.
Produsent Sam Spiegel ble fascinert av boken, sikret seg retten til å filme den og knyttet til seg regissør David Lean, som han allerede hadde samarbeidet med på verdenssuksessen Broen over Kwai. De foretrakk en ukjent skuespiller til hovedrollen, og valget falt på en ung ire fra The Royal Shakespeare Theatre, Peter O'Toole, som til gjengjeld ble supplert med berømtheter som Alec Guiness, Anthony Quinn og Omar Sharif, for å nevne noen fra den imponerende rollebesetningen. Like imponerende var innspillingsprosessen. Lean var opptatt av at scenene skulle være så autentiske som mulig, og opptakene ble for det meste gjort i Jordan. Havnen Akaba, som Lawrence hadde erobret, ble gjenoppbygd i Sevilla, Spania. Kong Hassan II av Marokko stilte en armé på flere tusen soldater og kameler til filmteamets disposisjon.
Resultatet ble en monumental, episk blockbuster, et ørkeneventyr som verken publikum eller kritikere hadde sett maken til. Filmen fikk sju Oscar, og tvang en samlet verdenspresse til å børste støv av supelativene. På initiativ fra Steven Spielberg og Martin Scorsese (som begge gir Lawrence of Arabia æren for sine yrkesvalg), ble filmen i 1989 grundig restaurert og forlenget med flere sentrale scener som var blitt klippet bort før premieren i 1962.