Fra det sydlinge Texas og Mexico - bankran, togrøveri, bandeoppgjør, brutalitet krigshandlinger. To "hvite" bander i innbyrdes kamp, og samtidig i krig med meksikanske geriljastyrker under ledelse av "general" Mapache.
(Filmtilsynet)

Året er 1913. En grupppe menn i uniformer kommer ridende inn i en søvnig amerikansk småby. Ved utkanten av byen sitter noen barn og morer seg med å la horder av røde maur ta livet av to skorpioner i en liten innhengning. Mennene er ikke soldater, de er hensynsløse kjeltringer som skal rane den lokale banken. Men de kommer til å bli utsatt for et bakholdsangrep, for en gruppe hodejegere har forskanset seg på taket. Banden overrasker bankens ansatte, og lederen Pikes (William Holden) eneste ordre er: "If they move...Kill'em!". På vei ut blir de møtt av et tett kuleregn, og byens sivile havner midt i skuddlinjen. Blodbadet som følger sendte sjokkbølger gjennom det amerikanske publikummet, for i anslaget til sin film The Wild Bunch fråtser Sam Peckinpah i velkoreografert og saftig voldsestetikk. Pikes gjeng slipper unna hodejegerne og flukten går til nabolandet i sør, der de havner midt oppe i den meksikanske revolusjonen.

På overflaten handler The Wild Bunch om de siste krampetrekningene til den klassiske amerikanske "outlaw'en". Den tegner et bilde av et USA som er i ferd med å støvsuge de siste geografiske hjørnene for eventyrlyst, selvjustis og "loven vest for Pecos". Det er omveltningens tid, overgangen fra natur til kultur. Et sivilisert samfunn har ikke plass til de gamle, voldelige vigilantene som satte sitt preg på pionèertiden. Gunnar Iversen har omtalt The Wild Bunch som en av filmene i den moderne westernbølgen der "den gamle Vesten gikk under i blod og kruttrøyk."

Men samtidig ble Peckinpahs film sett på som en samtidskommentar. Det hviler en antiautoritær ånd over filmen, og mange mente at den krititserte den voksende volden mot hjemlandets student-opprørere og den blodige intervensjonen i Vietnam. På den annen side fantes det de som opplevde filmen som både reaksjonær og voldsglorifiserende. Westernfilmen som blir produsert i en turbulent tid har jo som kjent en tendens til å bli tilskrevet allegoriske kvaliteter. Et annet eksempel på det er Fred Zinnemans High Noon (1952), som ble oppfattet som en kritikk av McCarthyismen, men paradoksalt nok også det motsatte.

Kunstnerisk sett er The Wild Bunch like vital idag som for 30 år siden. Peckinpahs behandling av den typiske "shoot-out"-scenen var skoledannende, med hyppig bruk av slow-motion, geografisk forvirring og frenetisk klipping (The Wild Bunch hadde rundt sju ganger så mange klipp som den gjennomsnittlige amerikanske film hadde på samme tid).