Dette er en ubehagelig film. Det er en film som uten tvil spekulerer i våre følelser omkring vold og overgrep, sex og voldtekt og ikke minst omkring kjønnsroller og identitet. Hva er det da som hever den fra å være en rå og usympatisk spekulativ film?
Kanskje det at den er så utrolig dyktig gjort, noe som blant annet er den kompromissløse regissøren Sam Peckinpah og fotografen John Coquillions fortjeneste. Men like mye av æren skal gå til Dustin Hoffman og Susan George som har bidratt med adskillige psykiske kraftanstrengelser for å gi liv til de to hovedrollene. Kjøterne er også en viktig film. Den utfordret sensuren med sin voldsomme utagering, samtidig som den fisket i rørt vann omkring det mannlige og kvinnelige, i en tid da Vietnamkrigen og feminismen møttes i den offisielle debatten verden over.
Dustin Hoffman er David Sumner, en pasifistisk matematikk-professor som får sin manndom satt på prøve i det han sammen med sin unge, sexy kone flytter til den avsidesliggende britiske landsbyen hun vokste opp i. Her møtes de først med fiendtlighet, siden med vold, fra den primitive lokalbefolkningen. De hardbarkete unge mennene David har leid for å utføre reparasjoner i huset, synes å le og gjøre narr av ham, mens de sikler etter kona hans og dreper hennes katt. Dette er bare starten på en mørk og dyster historie, en psykologisk thriller som utvikler seg til det reneste mareritt av blodsutgytelser. I den klassiske skrekkfilmen er det befriende å kunne identifisere fienden som en ekstern ukjent. Men her er det ikke bare snakk om en ekstern konflikt. Problemet stikker dypere, og kimen til det uhyggelige ligger i forholdet mellom professoren og hans kone. Det gjør også at filmen stikker dypere i oss som tilskuere.
Da filmen hadde premiere ble Peckinpah beskyldt for å ha laget en fascistisk feiring av gleden ved å slåss, mens andre igjen så filmen som en anti-voldelig advarsel om at volden finnes i oss alle og må taes ved hornene før den får sitt desperate utløp. Kjøterne er en film som synes å ha gitt et mannlig middelklasse-publikum en katharsis-lignende tilfredsstillelse i Dustin Hoffmans endelige oppgjør, mens de fleste kvinnelige publikummere har følt seg overkjørt av Susan Georges kvinnerolle, fanget mellom barken og veden . Peckinpah, som etter filmen ikke ønsket å lage flere voldsfilmer, nøyde seg med følgende pessimistiske kommentar: - Vold begynner vanligvis med en årsak, eller med prinsipper som skal forsvares - men når først kampen er i gang, glemmes årsak og prinsipper til fordel for en primitiv blodtørst og menns behov for å slåss.