Historien om Billy the Kid (alias William H. Bonney) er fortalt utallige ganger på film, faktisk helt tilbake til filmens spede barndom like etter forrige århundreskifte. Slik sett har en historie om the Kid og hans nemesis Pat Garrett en naturlig plass sammen med en rekke klassiske westerns. Kanskje den i dag mest kjente er, Sam Peckinpahs Pat Garrett and Billy the Kid (1973), en film basert mer på poetisk voldsestetikk enn klassisk historiefortelling.

Peckinpah etablerte seg som spillefilmregissør tidlig på 1960-tallet og ble herostratisk berømt med The Wild Bunch i 1969. Filmen var et banebrytende voldsportrett som står igjen som den mest omdiskuterte filmen fra denne perioden, sammen med Bonnie and Clyde (Arthur Penn 1967). Stikkord er ildrødt blod og brå død – i slow motion. Pat Garrett and Billy the Kid fortsetter i samme spor, innledet av en fantastisk creditsekvens som fletter to tidsplan sammen, i farger og svart/hvitt, badet i blykuler og præriesand.

Vi får vite lite konkret om bakgrunnen til Bonney og Garrett, men de har ridd lenge sammen og operert på begge sider av loven, sammen og hver for seg. De møtes i Lincoln City, fem dager før Garrett går på som sheriff i byen. Billy får en like lang frist på å komme seg unna. Garrett bli nødt til å arrestere Billy, og etter at sistnevnte rømmer gjelder bare i hvor lang tid de to kan utsette det endelige oppgjøret. Når det endelig kommer er det nærmest erotisk iscenesatt av amerikansk films fremste outlaw – Sam Peckinpah.

I tillegg til en mindre rolle i filmen er Bob Dylan ansvarlig for musikken til filmen, blant annet "Knockin' On Heaven's Door". Blant musikerne som medvirker på soundtracket finner vi foruten Bob Dylan på gitar, og munnspill; Byron Berline (fiolin), Roger McGuinn, (gitar); Booker T. Jones (bass) og Jim Keltner (slagverk).