Flere er de kritikere som i ettertid har nevnt Prosessen, sammen med Citizen Kane og Touch of Evil, som de filmene som tydeligst bærer Welles' signatur. Det kritikere på 60-tallet kanskje ikke var i stand til å se, var at Orson Welles følte seg mer hjemme på den uavhengige og eksperimentelle arenaen enn i Hollywood mainstream. De bisarre hendelsene som rammer Josef K (glimrende framstilt av Anthony Perkins – 2 år etter hans kommersielle gjennombrudd i Psycho), har da også marerittets logikk. Men der Kafka lot den lille byråkraten Josef K være passiv og hjelpeløs overfor de urettmessige beskyldningene han ble stilt til rettergang for, har Welles gjort ham til en mer aktiv karakter. Welles innrømmet i ettertid i at passiviteten til Kafkas antihelt bare ikke passet med hans verdenssyn. Dessuten hadde det vært en verdenskrig mellom romanen og filmen. Etter konsentrasjonsleirene fra annen verdenskrig og inngangen til atomalderen, følte Welles at Kafkas moralske fabel behøvde en oppdatering, og i typisk Welles-stil sørget han for at den fikk det.

Der Kafka lar sin Josef K innfinne seg med "å dø som en hund", snur Welles situasjonen på hodet og gjør Josef Ks skjebne til en menneskelig triumf. Anthony Perkins' Josef K tar etter hvert villig på seg menneskehetens skyld, og erklærer seg derfor skyldig uansett hvilken gjerning han står tiltalt for. Og som den lille mannens stolte representant finner han seg avslutningsvis ikke i å bli knust av noen høyere orden, det være seg den upersonlige staten, Gud eller skjebnen.