Antonioni har med La notte - som inngår i en trilogi med filmene L’avventura og L’eclisse - etterstrebet det nakne, rene, definitive filmatiske uttrykket. Filmen har ikke noe litterært forelegg, ingen klar ideologisk grunntanke eller budskap, knapt nok en handling i tradisjonell forstand. Snarere tvert i mot. Dette er en film som med hensikt er skapt av det stoff som vanligvis ansees som "ufilmbart" - alt det som ikke har noen bilder i seg; de uuttalte tankene, de bevisst eller ubevisst skjulte følelsene, de hemmelige pasjonene - eller for å si det med Antonionis egne ord - sjelens interferens.

Vi møter fasjonable mennesker på ørkesløse vandringer i nattens stille, men under overflaten lidenskapelige, mentale landskap. La notte er et ambisiøst prosjekt, som i ettertid har blitt stående som en moderne klassiker og et tidlig uttrykk for urban, materialistisk og sjelelig fremmedgjøring. Og trekløveret Mastroianni, Moreau og Vitti i hovedrollene bidrar naturligvis til at man aldri kjeder seg - bare fascineres.