Stroszek (1978) er en av Werner Herzogs mest sosialrealistiske filmer. I sentrum for handlingen står den småkriminelle gatemusikanten Stroszek. Han lever i det sosiale bunnsjiktet av det tyske samfunnet. I filmens begynnelse løslates han fra fengselet hvor han har vært en hyppig gjest. På tross av gode intensjoner roter han seg snart opp i alvorlige vansker i Berlins kriminelle underverden.

Stroszek bestemmer seg for å emigrere til USA i håp om en ny start. Med seg som reisefølge har han en pensjonert nabo og en prostituert kvinne, Eva, som han ofte har beskyttet mot brutale halliker. Det er et merkelig følge som ankommer New York og som tar seg opp til toppen av Empire State Building for å skue ut over sitt nye hjemland. Men USA innfrir ikke håpene. Det skjøre sosiale fellesskapet går i oppløsning. Stroszek står alene og forlatt ute på den amerikanske landsbygda. I ren desperasjon stjeler han mat fra et supermarked og snart er han på ny en jaget mann.

Werner Herzog har selv karakterisert Stroszek som en hyllest til filmens hovedrolleinnehaver Bruno S.(Han spiller også i Gåten Kaspar Hauser) Bruno S. tilbrakte selv store deler av barndom og ungdom i institusjoner og fengsler. Stroszek kan sees som et bilde på det lille mennesket som grunnleggende sett er for naivt og uskyldig til å klare seg i et kynisk konkurransesamfunn. Det er egentlig bare gjennom musikken at han finner øyeblikk av fred med seg selv, og instrumentene hans er kanskje de eneste nære vennene han har.

Stroszek er en gripende historie som inneholder en besk samfunnskritikk, men også øyeblikk av humor og varme. Få nyere tyske filmer har med samme grad av intensitet skildret vrangsiden av storbyen Berlin. I det filmens handling flytter seg til USA blir ironien over amerikansk kultur et fremherskende virkemiddel. Herzog er av den oppfatning at det ikke er stor forskjell om en er på bunnen av det tyske eller det amerikanske samfunnet. Og noen lett vei fremover mot større rettferdighet ser ikke den tyske regissøren.