Fata Morgana er en av Werner Herzogs første og mest åpenlyst eksperimentelle filmer. Den er proppfull av absurde og flyktige, hypnotiske bilder som utforsker menneskelig ødselhet. Herzog definerer filmen som "en drøm, en hallusinasjon"; tittelen hentyder selvsagt til luftspeilinger i ørkenen.
Filmen er inndelt i tre deler: "Skapelsen", "Paradiset" og "Den gylne tid". Episodetitlene byr på en ironisk bekledning for denne skildringen av menneskehetens voldtekt av naturen. For det er virkelig ikke mye som er harmonisk i denne tyskerens natur-defaitistiske politiske science fiction. "I Paradiset er mennesket født dødt," sier fortellerstemmen. Kamera fanger inn fabrikker som er forlatt i ørkenen, rustende, igjensatte kjøretøyer ­ forbrukersamfunnets etterlatenskaper i full oppløsning, symbolsk avbildet sammen med råtnende dyrekadavre.

I den første delen hører vi fortellerstemmen lese fra Popol Vuh, Maya-indianernes skapelsesmyte. Lange kjøringer og 360 graders panoreringer skaper et landskap av abstrakte former. Gradvis utvider bildet seg til å omfatte en vei, så oljetanker og boretårn, som på avstand kan forveksles med totempæler.

I "Paradiset" portretteres innbyggerne i området, fotografert forfra for å simulere dokumentarfilmens autentisitet. Teknikken medvirker til å befeste tilskuerens forakt for de hvite inntrengerne; vitenskapsmenn, misjonærer og velmenende lærere, malplasserte representanter for vestlig kultur.

Parodien er om mulig enda klarere i siste del. "I den gylne tid lever mann og kvinne sammen i harmoni," forkynner fortellerstemmen, mens bildet veksler innom en scene hvor en bebrillet mannlig underholdningsartist synger til akkompagnement av en kvinnelig pianist, med groteske kvaliteter som sum.

Under innspillingen i Kamerun ble Herzog arrestert og måtte gjennomgå tortur, mistenkt for å være leiesoldat. "Det tvinger virkelighet, ekte liv inn i filmen," var hans egen refleksjon over det inntrufne.

Fata Morgana var opprinnelig planlagt som en science fiction flim om en fortapt planet. Filmet som den er i Sahara, ser vi ørkenen som en livets endestasjon, med dyp fattigdom og elendighet, befolket med avmagrete svarte barn, hjemsøkt av hildringer, fluer og uutholdelig sol. (Cinemateket, Trondheim)