Lon Chaney Jr. portretterer Larry Talbot, som vender tilbake til sin fars slott i Whales og møter en vakker kvinne fra en nærliggende landsby. En sjebnesvanger natt eskorterer han kvinnen og hennes venninne Jenny til et karneval hvor de møter en mystisk spåkone. Jenny møter snart sin sjebne i det hun blir angrepet av en arrig ulv. Talbott slåt ulven ihjel med sølvskaftet på spaserstokken sin, og pådrar seg dermed varulvens forbannelse.

Tåkete omgivelser, uførlig scenografi og skummel musikk forsterker opplevelsen av denne uforglemmelige klassikeren. (NFI)

WereWolf of London er ikke egentlig noen oppfølger til The Wolf Man, filmene har egentlig relativt lite med hverandre å gjøre, annet enn at de begge handler om varulver og begge er produsert av Universal. Og WereWolf of London kom jo faktisk 6 år før The Wolf Man. At WereWolf ikke ble noen stor suksess for Universal skyldes nok i stor grad at de ikke lyktes med å få med en av sine to store stjerner (Lugosi eller Karloff) i filmen. Universal hadde nok håpet at et navn som Warner Oland, kjent etter utallige opptredener som Charlie Chan og Fu Manchu, på rollelisten likevel skulle trekke publikum, men noen stor sukess ble det ikke, og filmen har på langt nær det klassikerstempelet som The Wolf Man har.

Dr. Wilfred Glendon (Henry Hull) er på reise i Tibet i søken etter sjelden blomst. Mens han er der blir han angrepet av et rart dyr, men kommer seg levende fra det. Vel tilbake i London med blomsten blir han oppsøkt av den mystiske Dr. Yogami (Warner Oland), som er plagsomt interessert i blomsten. Han mener blomsten har krefter til å holde varulver i sjakk, slik at de ikke dreper når det er fullmåne. Wilfred tror selvsagt ikke noe på Yogamis utsagn om at en varulv herjer i London, men når neste fullmåne kommer begynner han å endre mistanke…

Gravrøvere åpner Wolfmans (Ulvemannens) grav og vekker ham. Han liker ikke å være død og drepe mennesker når det er fullmåne, og forsøker å finne Dr. Frankenstein for å få ham til å drepe seg. Frankenstein er død og bare monsteret hans lever, og ønsker å leve - ikke dø, som Ulvemannen.

Filmen starter med et lite hesteveddemål mellom Phyllis Allenby (June Lockhart) og Barry Lanfield (Don Porter), hvor vinneren av veddemålet får lov til å fastsette bryllupsdatoen deres. Samtidig, hos Scotland Yard, lufter detektiv Latham (Lloyd Corrigan) sine teorier om at en varulv er ansvarlig for de siste dagenes mord i London for inspektør Pierce (Dennis Hoey). Lathams teori blir selvfølgelig avskrevet som tøv, men avisene benytter seg selvsagt av muligheten for store overskrifter. Tilbake på Allenbys villa begynner Phyllis å mistenke at det er hun som er varulven, og dermed lider av ’the Allenby Curse’, en varulv-forbannelse som har hvilt over familien i lange tider. Mistanken styrkes etter at hun en morgen våkner opp og finner tøflene sine tilgriset av gjørme og blod på hendene sine. Men stedsfortreder i villaen, Martha Winthrop (Sara Haden), gjør sitt beste for å overbevise henne om at hun tar feil, og at hun må være syk. Men hun forsøker også å utnytte denne ’mentale sykdommen’ til å få Barry til å bli interessert i hennes egen datter, Carol (Jan Wiley), i stedet for Phyllis. Carol på sin side er mer interessert i en hardt arbeidende men fattig mann ved navn Dwight Severn (Martin Kosleck), et forhold Martha ikke har noenting til overs for.