Sykkeltyvene er en av de store italienske klassikerne, og selve nøkkelfilmen innen neorealismen. Etterkrigstidas Italia, rammet av fattigdom og arbeidsledighet, rommet mange tragiske enkeltskjebner, og det var disse de italienske neorealistene ønsket å gripe tak i. Ut fra en enkel, men ytterst veldreid historie, skapte Vittorio de Sica med Sykkeltyvene en film med et klart samfunnskritisk innhold, men likevel er det den varme og rørende skildringen av far og sønn filmen har blitt husket for. Filmen følger den arbeidsløse Antonio, som får jobb som plakatklistrer. Men allerede den første dagen på jobb blir sykkelen hans, som han er avhengig av, stjålet. Hos politiet får han ingen hjelp, så han tar med seg sønnen sin, Bruno, og prøver å finne tyven.

De italienske neorealistene ønsket å "ta virkeligheten på fersk gjerning", noe som skulle tilsi en nærmest dokumentarisk tilnærming til filmen. Sykkeltyvene er, til tross for den karakteristiske bruken av amatørskuespillere og autentiske opptakssteder, en fiksjonsfilm med en klar dramaturgi og klassisk stiliserende fotografi og musikkbruk. Derfor er det en vakker, og trist, film, med en reell følelse av autensitet og usminkethet. (NFI)