Kanskje er dette Woody Allen på sitt aller beste - i det minste fra 80-tallet. Vi blir presentert for et kollektivt portrett av en familie, hvor synsvinkelen endres fra person til person, etter hvert som historien flyter fram. I sentrum for historien står Hannah. Rundt henne virrer de andre familiemedlemmene; søstrene Lee og Holly, mannen Elliot og eks-mannen Micky - alle på leting etter et fast orienteringspunkt i tilværelsen.
Idyllen er tilsynelatende. Noe skurrer, og dette "noe" kommer fram allerede i filmens åpningsreplikk. Som så ofte i Allens filmer er påstanden at det er de mellommenneskelige relasjonene, eller bristen på slike, som utgjør kjernen i våre liv - ikke de store tankene og idéene. Hannah og hennes søstre er filmen der Woody Allens balansegang mellom skjemt og alvor framføres på sitt aller mest elegante vis