Berlin Alexanderplatz fremstiller et gjennomgripende tema i Fassbinders produksjon: Skildringen av enkeltmenneskers kamp for frigjøring og samtidig tilhørighet under ødelagte og ødeleggende samfunnsstrukturer. I filmen formulerer Fassbinder for første gang eksplisitt sin anarkistisk-funderte kritikk av det politiske styresettet i det daværende Tyskland. Men Berlin Alexanderplatz har nok et hovedtema: Hvordan mennesket i sin streben etter å tilpasse seg samfunnets krav om å bli en nyttig samfunnsborger, må gi opp sin identitet og sine følelser. Om en skal trekke en konklusjon av Berlin Alexanderplatz, må det være at det moralsk riktige er å frigjøre seg fra presset fra fellesskapet, da utfoldelsen av vårt menneskelige potensiale
knuses av dette.

Berlin Alexanderplatz tegner et dystert, til tider brutalt bilde av det mellommenneskelige klima individene lever i. Med filmen illustrerer Fassbinder hvordan sosiale normer og regler influerer også de mest private sfærer - de er sågar "representert" i underlivet. Rett etter at han blir løslatt fra fengselet oppdager Franz nemlig at han er impotent. Fangelivet har fratatt ham evnen til nærhet. Bare gjennom å voldta søsteren til Ida som han drepte, er han istand til å gjenvinne sin potens, og sin selvtillit. I en dramatisk
billedsekvens ser vi hvordan Franz' frigjøring gjør ham til hennes fangevokter.

Ekte kjærlighet umuliggjøres, da filmens personer, gjennom sin frigjøring fornekter fellesskapet. Muligheten for å realisere en altruistisk kjærlighet er tilstede i forholdet mellom Franz og Reinhold, fordi Franz har en uselvisk åpenhet overfor Reinhold. Reinhold-skikkelsen fremstår umiddelbart som en usympatisk og enkel smågangster, lite verdig en slik omtanke fra Franz. Reinhold har imidlertid en lammende stamming, noe som gir ham et forsonende trekk, gjenklang av en barnlig uskyld. Dette gjør det lettere å forstå at det er noe ved Reinhold som vekker tillit hos Franz. Men Franz' godhet fremkaller bare Reinholds redsel over hva som måtte ligge bak. Drevet av denne redselen gjør Reinhold ham til krøpling.

Det nærmeste vi i filmen kommer ekte kjærlighet, er forholdet mellom Franz og Mieze. Mieze overgår Franz i naivitet og barnlig uskyld. Skildringen av de intense øyeblikkene mellom de elskende viser hvor frigjørende kjærligheten kan være. Men kjærlighetsscenene blir alltid avbrutt av omverdenens inngripen. Siden Franz er krøpling, og ikke lenger kan arbeide, blir det Mieze som må sørge for det daglige brød. Hun livnærer dem ved å prostituere seg. Franz erkjenner at Miezes kunder kommer mellom dem. Dette vekker en gammel redsel hos ham. Sirkelen er sluttet, billedsekvensen som viser hvordan Franz slo Ida ihjel gjentas og blir en dyster kommentar til hvordan Franz hjemsøkes av sin fortid.

Fassbinder har lagt handlingen til et uvirkelig og stilisert miljø, forskjellig fra Döblins Berlin anno 1929. Romanens collage-prinsipp, påvirket av russisk montasje og filmer som Berlin - en storbysymfoni og rytmen i språket, etter sigende influert av lyden av U-Bahn, bidro til å gi et helt særegent inntrykk av datidens Berlin. Döblins roman betraktes som den største storby-roman i tyskspråklig litteratur. Fassbinder fokuserer på
trekantforholdet mellom Franz, Reinhold og Mieze, og Franz' undergang men nedtoner skildringen av Berlin, som spiller en så sentral rolle i Döblins roman. Dette er på godt og vondt bærebjelken i Fassbinders verk. (NFI)