Taxi Driver er mer en film til å bli klok av enn klok på: Allerede i det drømmeaktige, søvngjengeraktige startbildet fra en bil duvende gjennom neonlys, skal vi forvirres. Er handlingen ekte, konkret, virkelig - eller er det dagdrømmersekvenser, symbolhandlinger, syner? Det er like mye stemningen som handlingen som gjør Taxi Driver til en så fascinerende og trendsettende film. Filmen har vært gjenstand for et bredt spekter av tolkningsforsøk, der historien om Travis først og fremst er blitt framhevet som et unikt portrett av avmakt og fremmedgjøring.

Travis er en ensom ex-Vietnam-soldat som lider av søvnløshet og tar en taxijobb for å få timene til å gå. Travis tar de skiftene han kan få, og kjører dit de færreste taxisjåfører vil. En dag oppdager han Betsy, en blond, vakker og uoppnåelig kvinne som arbeider ved kampanjekontoret for presidentkandidaten Palentine. Hun synes først Travis er uvanlig og spennende - men avviser ham straks da han ved første stevnemøte inviterer henne med på pornokino. Dette setter i gang en forvandling hos Travis. Han gjør en radikal forandring i hårfrisyre og legger seg i hardtrening. Han kjøper et lite
artilleri av skytevåpen og kommer nesten på skuddhold av Palantine, før han blir oppdaget og må rømme. I stedet vender Travis seg mot halliken Sport, som styrer bordellen der den 12-årige prostituerte Iris holder til.

Det var ikke til å unngå at flere stemplet Taxi Driver som voldsforherligende da den kom. For Travis' private korstog mot Iris' bordell er uten tvil skildret med en viss fascinasjon. Filmen har også blitt tatt til forsvar for en brutal selvtekstfilosofi, og motsatt har Travis blitt beskrevet som en Jesus-skikkelse i ferd med å renske 70-åras templer. Mer nøkternt kan vi karakterisere Taxi Driver som 70-tallets film noir, med like store doser realisme som eksistensialisme.

Manusforfatter Paul Schrader skal ha mye av æren for at filmen setter i gang et vell av assosiasjoner uten å la seg fange i én tanke. Sist men ikke minst utmerker Taxi Driver seg som skuespillerfilm. Det var her Robert De Niro for alvor slo gjennom, og det var her Jodie Foster hadde sin debutrolle. Med Taxi Driver fikk også Martin Scorsese sitt store internasjonale gjennombrudd, og vant blant annet Gullpalmen i Cannes for beste film.