Et sentralt motiv i filmekspresjonismen er dobbeltgjengermotivet. Temaet med en splittet eller oppløst personlighet kom stadig tilbake i film etter film, og fikk også preg av en mer brutal fantastikk; i filmer om kunstig skapte menneskefiguerer. Menneskelignende figurer av leire eller voks fascinerte de tyske filmskaperne på 10- og 20-tallet, og spesielt Golem -filmene vakte oppsikt.
Myten om leirmannen Golem som fikk liv har sin opprinnelse i jødisk folklore, i et sagn fra 17. århundre. Den kabbala-kyndige Rabbi Löw skal ha gittt kunstig liv til en mann av leire, som fremdeles av og til dukker opp i ghettoen. Allerede i 1914 hadde Paul Wegener laget en film om dette temaet, og flere fulgte mot slutten 10-tallet. I 1915 skrev også mystikeren Gustav Meyrink sin fascinerende roman Der Golem . Denne romanen skal etter sigende ha ligget bak Paul Wegeners andre Golem-film i 1920, men roman og film har lite felles.

Der Golem - wie er in die Welt kam er den fremste av Golem-filmene, og en klar forløper til det amerikanske studioet Universals Frankenstein-filmer. Historien om astrologen Rabbi Löw og hans Golem, som ved en tilfeldighet redder Junker Florians liv, slik at de forfulgte jødene gis nåde, er en merkelig film. Den innledende idyllen følges imidlertid av en tung undergangsstemning når Golem-figuren går amok fordi han utnyttes til onde gjerninger.

Carl Boeses spesialeffekter er langt forut sin tid, og fortellingen om Golem-figuren har fått sine etterkommere i mange monstre siden 20-tallet. Frankensteins monster er imidlertid Golem selv ingen ond figur. Dermed finnes også en undertone av sårhet i denne filmen, en klangbunn som kanskje kjennetegner de beste skrekkvisjonene.
(Trondheim filmklubb)