Da Umberto D. hadde premiere i 1952 ble den en publikumsfiasko som var nær ved å ruinere Vittorio De Sica. I dag anses filmen for å være en av de største klassikerne, og nevnes stadig på kritikernes lister over tidenes beste filmer. Det er en rettferdig skjebne når man tenker på at De Sica selv nevner Umberto D. som sitt beste verk, som til og med overgår Sykkeltyvene.

Filmen tegner et formidabelt og menneskelig portrett av den aldrende Umberto D. som etter et helt liv i statens tjeneste forvises til et liv i armod, uten verken penger eller venner. Det eneste som kan tilby ham trøst er hans lille hund som betyr alt for ham. En dag bestemmer han seg for å ta et oppgjør med fattigdommens sorgfulle tilværelse, og på egenhånd skape seg et nytt og bedre liv. Men først må han finne noen som kan ta hånd om hans trofaste venn. Filmen er dedikert til De Sicas far Umberto, hvis liv historien er basert på. Dette er regissørens uvurderlige gave til ham. Og til alle oss andre. (Cover)