Da Walt Disneys Fantasia kom i 1940, vakte den oppsikt som et revolusjonerende og innovativt eksempel på hva man er i stand til å gjøre med animasjonsfilmmediet. Men filmen var også et utrykk for den omfattende maktposisjonen Disney og hans selskap hadde i animasjonsmiljøet. Disney satte en streng estetisk og moralsk norm for hva som var lov og ikke lov innen tegnefilm, og det ble svært vanskelig for animatører med et annet syn, å realisere og utgi sine verker.

Nesten 40 år etter premieren på Fantasia laget animasjonsfilmskaperen Bruno Bozzetto sin egen versjon av Disneys originale idé. Allegro non troppo består av en serie animasjonssekvenser laget til utdrag av kjente klassiske orkesterverk, men innholdet er nok av en ganske annen art enn det Disney ville ha tillatt. Gjennom seks små fortellinger, til musikk av bl.a Debussy, Ravel, og Stravinsky, introduseres vi for et pussig sett av tegneseriekarakterer. Vi møter den kåte, men aldrende kentauren, på jakt etter villige nymfer. Slangen i edens hage svelger ved en feiltakelse en bit av det berømmelige eplet og tas med på en tur gjennom menneskenes moderne samfunn. En sølepytt med Cola blir arnested for en armé av fantasiskapninger. Allegro non troppo er ikke et forsøk på å vise at regissøren har forstått noe dypt og essensielt ved musikkstykkene som illustreres. Filmen er heller et knippe fantasifulle, til tider surrealistiske, fabler hentet fra et bredt spekter av livets gåter. Hvor kommer mennesket fra? Er samfunnets hurtige utvikling bare godt? Selv om virkemidlene er humoristiske og frodige, stiller Bozzetto ytterst eksistensielle spørsmål. Hele tiden passer filmen på å variere, slik at ingenting føles stillestående. Filmen benytter seg av en rekke forskjellige animasjonsteknikker som hver på sin måte gir karakterene liv. Musikken veksler hele tiden mellom å spille en aktiv og en passiv rolle i forhold til bildene.

Allegro non troppo har også en rammefortelling. Underveis blir vi gjennom små sort/hvitt sekvenser, vitne til hva som foregår ute i den virkelige verden. Her forsøker en skrullete dirigent å få et orkester bestående av en høyst aldrende besetning, til å spille musikken til filmen, mens animatøren sitter innesperret i et fangehull et eller annet sted. Det hele er en snedig parodi på Fantasia, som også hadde en slik rammefortelling. Episodene gir samtidig filmen et metaperspektiv og fungerer som små 'Brechtianske' avbrudd i den tegnede handlingen. (NFI)