Den tyske journalisten Philip Winter (Rudiger Vogeler) har vært i USA for å lage en reisebeskrivelse. Men jobben har gått skeis, han lider av skrive-blokkering og det eneste han kan vise til er en bunke fotografier. På flyplassen i New York treffer han en tysk kvinne, Lisa, og hennes lille datter Alice. En plutselig endring i planer gjør at Lisa velger å bli igjen i storbyen, men hun overtaler Philip til å ta med seg Alice til Amsterdam og vente på henne der. Lisa dukker ikke opp og Philip tar motstrebende på seg oppgaven å følge jenta til bestemoren. Problemet er at de bare har et fotografi av huset hennes å holde seg til, de vet ikke engang hvilken by det dreier seg om. (Cinemateket)

Alice i byene er en slags roadmovie. En stor del av fortellingen består av reiser, først i USA, deretter gjennom Ruhr-området. Wenders hevder selv at det ikke er noen dypere filosofisk mening med denne filmen, men at hans road-movies har en slags underliggende mening ved at den fysiske reisen gir personene mulighet til å flytte seg både i tid og rom, og i forhold til sin egen moralske og eksistensielle tilstand. Og under innflytelse av den livlige og livsglade Alice skjer det faktisk en utvikling med Philp. Han kommer gradvis ut av en dyp stagnasjon og til slutt er han også i stand til å skrive igjen. Reisen gjennom Tyskland fungerer også som en gjenoppdagelse av hans egne røtter: Omsider er Philip i stand til å finne et slags hjem i et Tyskland som er sønderrevet mellom en nazistisk fortid og en nåtid som amerikanisert "Wirtshaftswunder".