Truffauts oppfølger til På vei mot livet forvirret både kritikere og publikum. I debutfilmen er stilen "usynlig", i denne er stilen selve handlingen. Truffaut leker med mediet som ingen før i fransk film. Samtidig lager han en personlig variant av den amerikanske gangsterfilmen som han satte så høyt.

Truffaut i intervju om Skyt på pianisten: "Min andre film lagde jeg etter en amerikansk gangsterroman, både fordi jeg likte boka veldig godt og fordi jeg var forundret over at min første film, På vei mot livet, hadde blitt en så fransk film. Jeg hadde lyst til å betale min gjeld til amerikansk film, som jeg beundrer så mye. Da jeg leste romanen "Down There" ble jeg også betatt av den ufrivillige poetiske siden ved amerikansk kriminallitteratur. Men jeg hadde ikke helt kontroll over filmen, den gikk i alle mulige retninger. Problemet er at jeg ikke bryr meg særlig mye om å vise politimenn på lerretet, og heller ikke gangstere. Jeg hadde verken lyst til å behandle dem alvorlig, som i amerikansk film, eller gjøre dem komiske, som i britisk film. Jeg visste ganske enkelt ikke hvordan jeg skulle gripe det hele an..." (NFI)